Sukk over begeistring

Hva: Høstutstillingen 2023
Hvor: Kunstnernes Hus
Når: Fram til 15.oktober

Et sted langt der inne i meg ligger et drømmeaktig minne om mitt første møte med samtidskunsten. I et mørkt rom projiseres et forvrengt ansikt på en henslengt sakkosekk. Resultatet? En vettskremt barneskoleelev.

Det er derfor med en smule forutinntatthet at blikket møter videoinstallasjonen som pryder veggen ved toppen av trappesatsen på Kunstnernes Hus. Nærbilder av adamsepler i bevegelse er udødeliggjort på kornete Super 8-film.

Her setter debutant Sara Larsen Stiansen definitivt tonen for den uuttømmelige diskusjonen om kunstnerisk kvalitet som Høstutstillingen hevder å være kilde til. Førsteinntrykket blir dessverre en bekreftelse av en fordom en skulle ønske ble motbevist: Ingen samtidsutstilling uten en intetsigende videoinstallasjon.

«Utfordre», «irritere», men også «glede» og «begeistre». Den 136. Høstutstillingen, basert på innsendte verk fra norske kunstnere og kunstnere bosatt i Norge, lover ikke rent lite. Begeistring er derimot ikke den umiddelbare følelsen man får etter å ha smyget seg gjennom folkemengden som opptar utstillingens første rom. Et rom som preges av fotokunst med lav tøyseverdi.

Den selvhøytidelige stemningen brytes heldigvis opp av fargerike verk som Brynhild Grødeland Winthers «Home is where my cat is» i blyant og tusj på papir. Den etablerte Vanessa Bairds mer alvorlige tøysing i akvarell med «Anxiety is just another form of entertainment» er et annet høydepunkt.

Forbauselsesfaktoren er derimot større i påfølgende rom hvor plasskrevende installasjoner får boltre seg. En fontene lagd av bokser med energidrikken Monster skiller seg ut i mengden. «The Fountain of Youth», av nederlandske Mas Ruis, fungerer som en comic relief. På et panser fra en vraket Tesla har Ingeborg Annie Lindahl risset inn to skikkelser som er midt i akten. 

De to mer uventede verkene fungerer som utradisjonelle pust i mengden av mer forutsigbare bidrag. Her er utstillingen på sitt mest kontroversielle. En hel endevegg er dekket av falmede gummimadrasser under tittelen «Advice of Ancestors». På den tilhørende plansjen pekes det på sjamanisme og en cyanotypisk effekt. Jeg må forsikre meg om at jeg har koblet riktig tekst til riktig kunstverk. 

Tesla-vraket og Monster-fontenen inviterer ikke til de store diskusjonene, men oppleves likevel viktige som bidrag til oppdraget om å vise utviklingen innen samtidskunsten, som skiller Høstutstillingen fra øvrige kunstutstillinger.

Utstillingens siste rom er dedikert til videoformatet. Sjangeren er vanskelig. Kurateringen kanskje enda vanskeligere. Plasseringen av verkene blir enda mer utslagsgivende enn for billedkunst og installasjoner, som enklere tar seg godt ut i et sterilt galleri. Det er den eneste tenkelige unnskyldningen for denne fiaskoen av et rom.

I bekmørket føles lyset fra skjermene som lyskastere rettet mot de stakkars tilskuerne. Hodet fylles av spørsmål. Til størst hodebry blir det dette: Hva gjorde den 46 minutter lange ukritiske dokumentaren om sivil ulydighet på en kunstutstilling?

Statens 136. kunstutstilling bærer preg av å ville gape om et vidt spekter av kunstneriske uttrykksformer. I den store sammenhengen overskygges fotokunsten og tradisjonelle malerier av de sprekere installasjonene som fremhever form og teknikk heller enn tematikk. Det gjør dessverre at utstillingen kun tidvis etterlater andre inntrykk enn frustrasjon.