En malers lærdom fra livets harde skole

Like etter at vi har ringt på døren til et lite, rødt hus i Stavern, flyr døra opp slik at pelsen på den høye hatten til Heimdal blafrer i vinden. «Velkommen!» sier han og holder ivrig ut en stor boks med havrekjeks.

Vi entrer Memorosa-gruppens hovedkvarter, der kampen for det klassisk figurative maleriet kjempes, ett penselstrøk av gangen. I den ene halvdelen av stuen har Heimdal sitt atelier. Memorosamedlem Sebastian Salvo maler i den andre halvdelen.

Huset er kaldt, og vi sitter med jakkene på når vi får servert nytrukket kaffe. Williams pelskåpe, chinos og skjorte er ton-i-ton beige, og matcher fargepaletten på maleriene i rommet.

Den karakteristiske pelshatten han har stilt opp i mediene med før, er også på plass, men det tar ikke lang tid før det merkes at Heimdal ikke er særlig høy i hatten. Han har nemlig vært gjennom en eksistensiell reise siden sine sterke uttalelser i Natt og Dag, blant annet at «skole er for idioter».

– Du sa en gang at skole er for idioter, og som studentavis vil vi gjerne at du utdyper dette?

– Egentlig bør jeg ikke snakke om det, for jeg kan ingenting om det. Jeg har jo ikke gått på skole! Jeg har flørtet med tanken på å søke Khio, men nei, jeg tror ikke jeg hadde fått noe ut av det, sier Heimdal og fortsetter: – Det er ingen dyktige malere som har kommet ut av Khio hittil, og man skal kjenne treet på sine frukter. Og frukten til Khio ser råtten ut.

– Du går livets harde skole i stedet. Hva er det viktigste du har lært der?

– Det er at du må huske på hvor dårlig du er, sammenlignet med de du prøver å bli like flink som. Det er litt deprimerende, men det er veldig hjelpsomt.

– Dette var en annen tone enn den Heimdal som refererer til Nietzsche med overmennesket som ideal. Det høres ut som om du har blitt ydmyk?

– Ja, før var jeg veldig arrogant og full av hybris, men for noen år siden snudde alt. Blant annet på grunn av en hard kritikk av Mona Pahle Bjerke, forteller Heimdal.

Slangen Mona Pahle Bjerke

For to år siden arrangerte Memorosa-gruppen en utstilling – eller et «kitsch attack», i deres egne ord – på Krutthuset i Stavern.

De som stilte ut var kitschmalerne Øde Nerdrum, Sebastian Salvo, Javier Adams, Nichollis Thurman og Heimdal selv. Heimdal stilte ut flere malerier som Bjerke i sin kritikk påpekte anatomiske feil ved. «Ambisjonene er større enn evnene», skrev hun om ham.

Hun viste ingen nåde. Det hun skrev fikk meg til å innse at jeg egentlig er katastrofalt dårlig til å male. Så jeg må skjerpe meg og forbedre meg, og ikke tro at jeg er verdensmester, forteller Heimdal.

– Jeg kan sammenligne erfaringen med da Adam og Eva ble kastet ut av paradis. De var blinde i paradiset før de snakket med slangen. Slangen gjorde dem klar over sine feil og dermed ble de selvbevisste.

I dette scenariet er Mona slangen. Heimdal legger til at han allikevel setter pris på kritikk, og bruker den gjerne som en anledning til å forbedre seg. Han har nemlig ikke gått noen malerskole, men er autodidakt. Det vil si at han kun bruker sitt eget syn for å se hva som er riktig og galt i et maleri.

Og jo flere øyne som ser, jo bedre, sier han.

Fallos-debut på årets Høstutstilling Senest i fjor skrev han imidlertid en kronikk der han hevdet at han og hans kolleger systematisk blir refusert av Statens Høstutstilling. Verket han sendte inn da var Maleriets prins, et selvportrett med erigert penis. «Har vi blitt refusert fordi våre arbeider kaster store skygger på resten av utstillingen?», spurte Heimdal i innlegget som ble publisert i Dagbladet.

I år ble derimot Heimdal antatt på Høstutstillingen med selvportrettet David med Goliats hode. Utstillingen er nå stengt og maleriet er tilbake på atelieret, og vi takker ja når han spør om vi vil se det. Han pakker det opp for oss og steller det langs veggen. Motivet viser Heimdal som holder et stort sverd i den ene hånden og et hårete, blodig hode i den andre.

– I dette maleriet er den erigerte penisen i fjorårets innsendte bidrag byttet ut med et lengre sverd. Var dette et nytt forsøk på å snike inn fallos i Høstutstillingen?

– Haha. Du er faktisk inne på noe, men sverdet kunne faktisk ikke vært plassert noe annet sted i bildet, det tar seg bare best ut sånn.

– Hvem ville du selv ha kuttet hodet av, rent metaforisk så klart?

– Jeg har ikke noe til overs for feminister, men jeg vil ikke gi dem så mye fokus heller. Jeg tror slike bevegelser oppstår på grunn av en manglende liturgisk kultur.

– Er du troende?

– Ja, jeg er en lunken kristen. Jeg er fascinert av den russisk-ortodokse kristendommen som jeg lærte om på Youtube, gjennom en kar som heter Jonathan Pageau. Han legger ut videoer der han forklarer symbolikken bak bibelhistoriene på en veldig forståelig måte, og han er et canadisk ikon som billedhugger.

– Hva appellerer med den russisk-ortodokse retningen?

– Det er jeg ikke sikker på. Du har gresk-ortodoks, russisk-ortodoks, og etiopisk-ortodoks, og masse forskjellige greier. Det er bare ulike måter å representere bibelhistorien på, og Pageau tror at den russiske tradisjonen har den mest presise tolkningen av ikonene fra bibelen.

Lever gjennom flaks

Heimdal sier at kirken burde skjerpe seg og bestille flere klassiske malerier for å dekorere kirkene. Caravaggio, en av Heimdals store forbilder, malte på oppdrag fra de geistlige, men selv må han enten søke støtte hos Kulturrådet eller holde salgsutstillinger.

Men galleristene kan kreve opp til 50 prosent av salgssummen i provisjon, noe som blir en veldig lav timepris for en maler som produserer fem malerier i året. Samtidig er han også imot statlig støtte av kultur, og vil ikke søke midler hos Norsk kulturråd. Bortsett fra den ene gangen han fikk tusen kroner i reisestipend.

– Staten vil bestandig ha en politisk agenda. Når de velger hva som skal støt- tes, vil valget ha en undertone av denne politiske agendaen. Dette høres litt konspiratorisk ut, men hvis Putin skulle gi ut statlig støtte til kunstnere, så ville du sett en del anti-vestlig kunst. Slik som du i år ser på Høstutstillingens mange antirussiske verk.

– Hvis du ikke vil søke Kulturrådets støtteordninger og ikke godtar galleristenes arbeidsavtaler, hvordan lever du av å male?

– Gjennom flaks. Jeg har egentlig bare hatt flaks. Folk kontakter meg og spør om jeg vil selge maleriene mine. Flere kvinner i sitt liv Så begynner noe i Heimdals lomme å vibrere, og han tar opp en liten eske med en sprøyte.

«Slapp av, det er ikke narkotika, det er insulin», betrygger han oss. Heimdal har diabetes type 1, og mens han setter insulin-sprøyten i låret gjennom buksa, forteller han oss at han nylig var i Roma med kjæresten for å studere Caravaggiomalerier.

Det blir åpenbart at Mona Pahle Bjerke ikke er den eneste kvinnen i Williams liv. På spørsmål om hvordan han møtte kjæresten sin, forteller han at det skjedde på sosiale medier. Hun tok kontakt med Heimdal på Instagram etter å ha sett samtalen hans med podkasteren Wolfgang Wee på Youtube. Etter en liten periode med chatting møttes de endelig, og det gikk veldig bra, forteller Heimdal.

– Vi hadde god kjemi, og hun er veldig vakker, sjarmerende og god å snakke med. Så vi holdt kontakten og leste bøker sammen. Vi har lest alt av Dostojevskij.

– Leser dere da høyt for hverandre?

– Nei, hun bor Tromsø så vi bestemmer oss for et antall kapitler hver dag, og etterpå snakker vi om det vi har lest. Nå leser vi Dantes Den gudommelige komedie. Selv bor Heimdal i Larvik sammen med sin mor, far og tre yngre søsken.

Han har gitt Oslo et forsøk, men flyttet hjem etter seks måneder. Han sier han stusset over at det ikke var noen gamle mennesker i byen.

– Hva sier det deg at du ikke så gamle mennesker?

– Det betyr enten at folk dør tidlig, eller at de kun bor der midlertidig. Jeg liker ingen av alternativene.