Joshua Wong: Sultestreiket for demokrati

– Hvordan ville du beskrevet deg selv?

– Ehm. Jeg er Joshua Wong.

– Og hvem er Joshua Wong?

– Mennesker har nok en ulik oppfatning av meg, men jeg vil bare la min hengivenhet og lidenskap for det sivile samfunnet tale for meg, slik at folk kan dømme for seg selv.

I dag er han statsvitenskapsstudent og politiker i det nystartede partiet Demosistō. For to år siden prydet han forsiden av Time Magazine, under tittelen «The Face of Protest».

Universitas møter ham i Tamar Park, like ved regjeringskvartalet i finansbyen. Én time tidligere ville han avlyse intervjuavtalen. En stor Beijing-vennlig demonstrasjon, hvor det ble rapportert om 10.000 demonstranter fra lokale medier, har brutt ut samme dag. Menneskemengden protesterer mot to unge nyvalgte politikere som ønsker fullstendig løsrivelse fra Kina.

English version: Joshua Wong: The face of democracy

Dette er langt fra den eneste demonstrasjonen Hongkong har sett de siste årene. For to år siden rettet verden blikket mot studenter som boikottet forelesninger for å demonstrere mot Kinas inngrep i Hongkongs valg av ny leder. Studentene ble møtt med pepperspray og tåregass fra myndighetene.

Politiets brutale metoder mot fredelige demonstranter vekket kraftige reaksjoner i resten av befolkningen. Titusenvis av unge og gamle strømmet til gatene i millionbyen. Sentrale knutepunkter ble helt okkupert, trafikken stoppet fullstendig opp, og gatene var fulle av mennesker. Sammen satt demonstrantene og ventet på å bli hørt. Mange bar paraplyer for å skjerme seg mot både sol og regn. De oppsiktsvekkende demonstrasjonene i Hongkong fikk raskt navnet «Paraplyrevolusjonen». I nesten tre måneder satt de samlet.

I spissen for det hele stod 17-åringen Joshua Wong.

– Jeg har femti minutter.

Wong kikker raskt ned på mobilen igjen. Han sender et langt blikk mot den nærmeste kafeen, men lar seg likevel overtale til å gjøre intervjuet nede ved vannet, der en rekke imponerende skyskrapere pryder landsiden av Hongkong.

Etter nesten hundre år under britisk styre ble Hongkong gitt tilbake til Kina i 1997, med et løfte om at den spesielle administrative regionen skulle styres under ordningen «ett land, to systemer». Siden den tid har det vokst frem en ny generasjon hongkongere med en sterk identitetsfølelse knyttet til regionen. Sammen har de sett Kina innføre tiltak etter tiltak for å gjeninnføre kontroll, på tross av løftet om at Hongkong skal bli uavhengig I 2047, 50 år etter overtakelsen.

– Jeg ville at folk skulle få vite at det fantes et alternativ til å la den Beijing-vennlige eliten bestemme fremtiden til Hongkong. Myndighetene burde gi flere muligheter til de yngre generasjonene, slik at vi kan komme i en posisjon i samfunnet hvor vi har innflytelse.

Svaret på spørsmålet om hva som gjorde at han ble aktivist allerede som 14-åring kommer kontant. Så kikker han ut mot skylinen på landsiden av byen. Wong ble født inn i det han beskriver som «en helt ordinær familie», og selv om 20-åringen for det meste har holdt seg i hjembyen har han allerede fått stor oppmerksomhet internasjonalt.

Her startet det i 2014: – Økt bruk av vold vil få flere ut i gatene

Etter sin første demonstrasjon i 2010 ble aktivisme en stor del av hverdagen hans. I 2011 ble han omtalt i flere lokale aviser som en av grunnleggerne av den pro-demokratiske bevegelsen Scholarism. Gruppen var den første blant studenter som protesterte mot Kinas ønske om å innføre en «Moral and National Education»-læreplan i 2012. Et tiltak som blant annet utelot å undervise elevene om Tiananmen- massakren på studenter som protesterte mot kommunistpartiet i Kina, og som forsøkte å sette partiet i godt lys. I seks måneder protesterte Scholarism mot læreplanen, noe som førte til at Beijing droppet den. Det føltes som et mirakel.

– Vi håpet at handlingene våre kunne gjøre det som først virket umulig mulig, og samtidig fortelle Beijing at de ikke må tro at de kan bestemme alt.

Ordene uttales kort, med bred kantonesisk aksent. Så dytter han de svarte, tykke brilleglassene opp på nesa og myser mot den sterke sola.

Den 26. september 2014 annonserte Joshua Wong en studentboikott mot fei- ringen av Folkerepublikken Kinas 65 års-dag. Protesten foregikk i samme park som han befinner seg i i dag. Wong oppfordret hundrevis av demonstranter til å storme Civic Square like utenfor regjeringskvartalet. Studentene ble på ny møtt av politi med batonger og tåregass, og den spede aktivisten ble arrestert.

– Vi brukte alle ikke-voldelige og fredelige metoder vi kunne.

To dager senere ble han sluppet fri og «Occupy Central»-bevegelsen var formelt i gang.

Beijing ville nødig la en demokratiforkjemper komme til roret i finansmetropolen. Kineserne mente også at de få som hadde muligheten til å stemme under det kommende valget, kun skulle få velge mellom kandidater valgt ut av kommunistpartiet. Demonstrasjonene fikk stor oppmerksomhet fra det internasjonale samfunnet, men myndighetene i Kina lot seg ikke overtale. Sammen med flere andre aktivister begynte Wong en sultestreik med krav om å få møte politikerne i Beijing til dialog.

– Det var selvfølgelig veldig slitsomt og utmattende, men det er prisen jeg må betale i denne demokratibevegelsen. Sammenlignet med menneskerettsaktivistene i Kina var ikke min sultestreik så ille.

Han nikker bestemt med ansiktet i alvorlige folder. 20-åringen ser ikke ut til å synes at han utførte noen stor bragd.

Da Paraplyrevolusjonen mislyktes så Wong og de andre aktivistene seg nødt til å inne andre måter å kjempe for mer demokrati. Partiet Demosistō ble etablert i april i fjor, hvor medpolitiker Nathan Law er den yngste som er valgt inn i byens lovgivende forsamling i hele Hongkongs historie, 23 år gammel. Wong var selv for ung til å stille til valg i høst.

– Selv om jeg var sliten og nedbrutt for to år siden kunne vi ikke trekke oss tilbake. Det var nettopp det Beijing ønsket at vi skulle gjøre. Med Nathan valgt inn i parlamentet sender vi en melding til hele verden; at Hongkong fortsetter å kjempe.

Og han ga ikke opp. Kun ett år etter bevegelsen tok slutt sendte han en klar beskjed til Kinas president Xi Jinping gjennom den britiske avisen The Guardian: «Gi Hongkong demokrati og autonomi».

Aktivistlivet har hatt sine nedturer. Han har blitt pågrepet i Bangkok da han skulle snakke for en studentforening i Thailand. Han har blitt overfalt på gaten på vei hjem fra kino med kjæresten. Han opplever også at Hongkong blir stadig mer autoritært. Likevel har han aldri drømt om å forlate hjembyen.

– Jeg er født her og jeg elsker Hongkong.

Han gjentar seg selv flere ganger. Det er vanskelig å se privatpersonen Joshua Wong bak den glødende aktivisten, og spørsmål som ikke dreier seg om politikk gjør ham litt utilpass.

Til spørsmålet om han er redd for å fortsette kampen mot verdens mektigste autoritære regime svarer han med et glis.

– Følelsen av at «storebror ser deg» er ikke nok til å hindre meg fra å kjempe. Hvis jeg var redd hadde jeg allerede trukket meg, vi prøver bare vårt beste.

Nylig ble han idømt 80 timers samfunnsstraff for sivil ulydighet under Paraplyrevolusjonen og dokumentaren om «Occupy»-bevegelsen har nettopp blitt avblåst av en rekke kinoer i byen, i frykt for represalier fra Beijing.

– Du føler deg ikke noen gang lei av alt sammen?

– Jeg er optimistisk. Håp på det beste, forbered deg på det verste. Dette er en langvarig kamp. Vi tror ikke at vi kan vinne denne kampen kun gjennom paraplybevegelsen. Men jeg tror vi kan seire. Hvis folket står opp mot myndighetene, så kan vi se fremtiden sammen.

Før han haster avgårde i solsteken til et møte med advokaten sin, atter en gang med nesa ned i mobilen, tar han imot et siste spørsmål.

– Var du klar over hvem du stod overfor da du begynte som 14-åring?

– Nei, jeg hadde ikke forventet noe som dette. Men større innflytelse kommer med større ansvar. Paraplyrevolusjonen har hatt en massiv positiv effekt, og latt mennesker se håp i byen vår.

Les melding hjem: Demokrati med bismak