Høner og egg

Jeg vet lite om tidligere studenters hverdag. Men jeg føler meg ikke akkurat prioritert nå. De aller fleste forelesere kommer stressa til forelesning, lirer av seg 2 ganger 45 minutters uinspirert fagprat – og går igjen. Professorene selv mener forskningen lider under kvalitetsreformen. De vitenskapelig ansatte er fanget mellom to stoler: undervisning og forskning. De underviser mer enn de skal, har tusenvis av avspaseringstimer til gode som de aldri får brukt, og en stressende hverdag. Reformens virkninger er lengre semestre, mer undervisning og mindre forskning.

Det er vanskelig å finne en løsning uten først å lokalisere problemets kilde. Det er ikke bare i forelesningssalene stemninga er laber for tiden: Studentengasjementet er ikke hva det en gang var, og akademiske debatter er nærmere fryse- enn kokepunktet. Hvem kom først; den slitne forskeren eller den uengasjerte studenten? Forskningen lider, studentene lider – og forskningen lider igjen. For det skillet de fleste vitenskapelige ansatte skaper mellom forskning og undervisning er kunstig. De er ikke motsetninger, det er en dynamisk sammenheng mellom dem. Universitetet blir dobbelt skadelidende av at professorer som ikke får tid til å forske gjennomfører dårlig, kald undervisning. For dagens studenter er morgendagens forskere.

Det finnes unntak, heldigvis. En forelesning med Bernt Hagtvet er terapi for en sliten McStudent i akademiafabrikken. Det er som å bli dratt tre tiår tilbake i tid: Han leverer ut materiell, arrangerer filmkvelder, setter sammen kollokviegrupper, drar på studietur, henter inn en mengde gjesteforelesere og har en smittende entusiasme. Vi har ikke tid til pauser, og forelesningene avsluttes med diskusjoner mange av studentene deltar på. Når tiden renner ut, oppfordres vi til å bli med til en nærliggende kneipe eller kafé for å fortsette diskusjonen. Det er sannsynligvis flere fremtidige vitenskapelige ansatte i denne salen enn i andre.

Kanskje er Hagtvet et unikum. De vokser som kjent ikke på trær. Universitetet kan ikke basere seg på at det vokser frem prakteksemplarer i ny og ne – det er systemet det er noe galt med. I motsetning til hva Kai A. Olsen forsøker å få oss til å tro, er en høyt utdannet befolkning et norsk komparativt fortrinn; det er en viktig ressurs. Men et best mulig resultat krever at det må være sammenheng mellom antall studenter og antall vitenskapelige ansatte. Det er det ikke i dag.

De statlige bevilgningene bør derfor økes. Veldig mange av studentene opplever i dag kontakten med de høye herrer som upersonlig, kortvarig og sjelden. Den tettere oppfølgingen kvalitetsreformen legger opp til må følges opp med flere vitenskapelige ansatte. Hvis ikke må fakultetene spørre seg om de kan ha like mange studenter som i dag. Det er ikke sikkert vi vil like svaret.