Alt 10 universiteter - og flere kan det bli

I 2003 ble “Kvalitetsreformen”, den mest omfattende reformen av norsk høyere utdanningssektor, gjennomført. 20 år senere skal Regjeringen legge frem forslag til ny universitets- og høyskolelov, med blant annet endrede kriterier for hva som skal til for å kalle seg et universitet.

I den forbindelse inviterte Høyskolen Kristiania til frokostmøte med tema “Hvor mange universiteter trenger Norge?”. Samtalen ble ledet av Ketil Raknes, leder for Institutt for kommunikasjon ved Kristiania.

Med seg i panelet hadde han Svein Stølen, rektor ved Universitetet i Oslo (UiO), Kristin Vinje, leder for Nasjonalt organ for kvalitet i utdanning (Nokut), Trine Meza, rektor ved Kristiania, og Sunniva Whittaker, rektor ved Universitetet i Agder (UiA).

Kaffe og croissanter var satt frem, og ved plassene satt mange spente ører klare til å lytte på fire mektige stemmer i norsk akademia.

– Trenger ikke flere breddeuniversiteter

Den mest kritiske til spørsmålet om antall universiteter viste seg å være Svein Stølen. Han mener at det ikke trenger å være slik at alle må være forskningsbaserte universiteter.

– Og vi trenger i alle fall ikke flere breddeuniversiteter som UiO, hevdet han.

Med breddeuniversitet mener han en institusjon som driver omfattende og bred natur- og humanvitenskapelig forskning og utdanning.

– Vi trenger et mangfold av gode tilbud med høy kvalitet for studentene, det er det viktigste, mente Stølen videre.

Han viste til land som Nederland, Israel og Sveits som naturlige land å sammenligne høyere utdanningssektor i Norge med.

– Disse landene har skapt skille mellom de ulike universitetene, der noen spesialiserer seg på lærerutdanninger for eksempel. Det samme kan vi gjøre her, sa Stølen.

Stølen mente at konkurranse er sunt og positivt, og at konkurranse om midler kanskje kan skape mer kvalitet i norsk høyere utdanning.

Internasjonalisering og arbeidsliv

Sunniva Whittaker, som er rektor ved UiA, som ble universitet i 2007, fortalte om positive virkninger av det å bli universitet. Hun sa blant annet at statusen som universitet gjør deg mer attraktiv som samarbeidspartner for utenlandske institusjoner. Whittaker var derimot ikke entydig positiv til stadig flere institusjoner med universitetsstatus:

– Dalende demografi og økt fokus på fagskoler gjør at konkurransen om studentene skjerpes fremover, sa hun.

Enklere tilgang til samarbeid med utenlandske institusjoner var noe også Meza la vekt på da hun snakket om hvorfor Kristiania ønsker seg universitetsstatus. Lettere tilgang til forskningsmidler trakk hun også frem.

– Jeg ser også på universitetsstatus som kvalitetsutvikling, og jeg tror dette vil komme både studentene og samfunnet til gode, hevdet Meza.

Paneldeltakerne virket å være enige om at flere ulike universitetsprofiler i Norge er bra. For Kristianias del sa Meza at hun ser for seg institusjonen som et “arbeidslivsuniversitet”. Med det mente hun at Kristiania skal jobbe nært arbeidslivet når de utdanner studenter og driver med forskning.

Dannelse og akademisering

Rektorene snakket videre om at stadig flere i Norge studerer ved høyere utdanningsinstitusjoner. Det er særlig flere som bruker institusjonene til etter- og videreutdanning.

I 2007 var det for eksempel 210 000 registrerte studenter i Norge. I 2021 var det 310 000 studenter - en økning på 100 000 studenter på under 20 år. Kan dette tenkes å påvirke universitetets klassiske rolle som utvikler av dannelse og kritisk sans hos studentene?

Stølen er bekymret for at universitetet er på vei til å bli et undervisningssted, altså et sted der man driver undervisning og ikke dannelse og forskning. Whittaker delte bekymringen om dannelse når man stykker emner ned til 5 studiepoeng - et emne pleier vanligvis være 10 studiepoeng. Stølen og Whittaker var enige om at en klar arbeidsdeling er en del av løsningen på denne utfordringen:

– Vi trenger institusjoner som har ulike roller, og det fordrer at vi har ulike universiteter, sa Stølen.

Da det ble tur til spørsmål fra salen, stilte studentrepresentanter deltakerne, og særlig Kristiania, spørsmål om hva studentene tjener på universitetsstatus.

Noe av det Kristiania slår seg på brystet med, er den egenart de mener de har ved å være praksisnære og å ha et nært samarbeid med arbeidslivet. Meza var overbevist om at dette kan ivaretas også om Kristiania skulle bli universitet.

Whittaker føyde til at man må passe på akademisering, og moderator Raknes viser til diskusjoner på blant annet Oslomet angående akademisering av profesjonsutdanningene.

Stølen viste til slutt til sin sønn, som går praksisrettet utdanning i Alta.

– Han synes utdanningen teoretiseres og akademiseres unødvendig mye. Det er en bekymring jeg også ser, avsluttet Stølen samtalen med.