Hjerteskjærende optimisme

Hva: Elskling

Regi: Lilja Ingolfsdottir

Det har vært en fantastisk høst for norsk film, og Lilja Ingolfsdottirs debut «Elskling» er intet unntak. Filmen har kunnet sanke lovord fra diverse kritikere, og NRK beskriver filmen som intet mindre enn en «mirakuløs prestasjon». Det var altså ikke uten forventninger jeg satte meg foran kinolerretet, ispedd et snev av skrekkblandet fryd; kom jeg til å bli konfrontert med den framtidige morsrollens og samlivets unngåelige kvaler?

I filmen blir vi kjent med Maria (Helga Guren) og samlivet hennes med Sigmund (Oddgeir Thune). Når de møtes har hun allerede to barn fra et mislykket ekteskap, men med ham ser alt ut til å klaffe, og de blir stormforelsket: En vakker kjærlighetshistorie utfolder seg. Syv år senere består hverdagen av ytterligere to barn og et rekkehus, og plutselig er forutsetningene for et harmonisk familieliv forverret, i en uforutsigbar arbeidshverdag med lange jobbreiser og delt foreldreansvar. Denne kaotiske tilværelsen er bakteppet når samlivet når et bristepunkt: Sigmund trekker seg helt tilbake og Maria flytter midlertidig til en leilighet i byen. Videre snubler hun inn i terapi hvor hun blir tvunget til å konfrontere seg selv, noe som resulterer i en rekke vonde åpenbaringer hun antagelig burde bearbeidet for lenge siden.

Filmen hviler på skuldrene til Helga Guren, som gjør en enestående rolle som Maria. Komplekse følelser blir formidlet med rå ærlighet og sårbarhet. Det er intet mindre enn en maktdemonstrasjon vi er vitne til når Guren snakker til speilbildet sitt med Susanne Sundførs sjeleristende stemme som lydspor - det er klart det treffer tårekanalene. Guren skal ha fått kommentaren «at du tør å være så stygg!», og det er på mange måter beskrivende for en skuespillerprestasjon som både er ekte og usminket, bokstavelig talt. Kaoset på innsiden kommer blant annet til uttrykk gjennom det til tider svært ugredde håret. Det er altfor sjeldent vi ser kvinner portrettert på denne måten. Man kan rett og slett ikke noe for å tidvis mislike henne litt.. Kanskje er det grunnen til at filmen er så smertefullt gjenkjennelig, at man ser noen av sine verste egenskaper reflektert i Maria.

Måten hun møter konflikter på, består i å fremprovosere reaksjoner hos særlig Sigmund, som et slags dårlig forsøk på å få utløp for frustrasjoner som egentlig bunner i noe helt annet. For ikke å snakke om forakten og avvisningen hovedpersonen blir møtt med hos sin egen tenåringsdatter (Maja Tothammer-Hruza), i et desperat forsøk på å komme henne i møte er både humoristisk og knusende. For å få avstand til det hele tilbringer Maria mye tid i en leilighet i toppen av de arkitekttegnede blokkene på Enerhaugen, som ruver over et vinterkledd Oslo. Det gir assosiasjoner til «Lost in Translation» eller «Her», med resten av byen som kulisse, noe som forsterker ensomheten, desperasjonen og den altoppslukende uvissheten hun føler på dette tidspunktet. 

Ingolfsdottir evner kunststykket å overføre det hverdagslige, like fullt dramatiske, over i noe som kan treffe absolutt alle på et eller annet plan. Manuset er treffsikkert og ikke overraskende basert på det egenopplevde. Hun står ikke bare for manus og regi, men også klipp og kostyme, hvor mye er tatt fra Guren og Ingolfsdottirs egen garderobe. Selv om dette er hennes debutfilm har hun lang erfaring i bransjen, hun står allerede bak en rekke kortfilmer, og etter mange avslag har hun omsider fått igjennom sin første spillefilm.

Kanskje er det vanskelig å selge inn en film som kan reduseres til noe så banalt som «for å bli elsket av andre må du først elske deg selv», men det er gjort med så mye hjerte og emosjonell kompetanse at man gir seg helt hen. Det er ofte så gjenkjennelig at det er komisk, samtidig som hele følelsesspekteret løper halvmaraton. «Elskling» etterlater meg med gråtkvalt optimisme og et akutt behov for å dra hjem og klemme kjæreste, mor, og kanskje meg selv.