Hjernevask, igjen

Serien har skapt akademikerforakt, hevder Kjetil Nordengen i Universitas 5. mai. Det tror jeg dessverre han har rett i. Kjønnsforskning har fått særlig hard medfart, selv om serien knapt ga noe representativt bilde av feltet.

Jeg jobber nå som kjønnsforsker, etter mange år som arbeidslivsforsker, ut fra en realistisk orientering. Jeg har vært skeptisk til at det poststrukturalistiske paradigmet har fått så dominerende plass. Dette betyr imidlertid ikke at hele denne retningen nå har blitt «feil». Det som irriterer meg aller mest, er forskning som går fra én grøft til en annen.

Det finnes mange teorier om kjønn og makt, men ingen av dem er «helt riktige» eller «bare feil», de har som regel noe for seg. Poststrukturalisme har empirisk sett fungert bra når den har avdekket makt og fordommer, men vært villedende når den har blitt filosofisk idealistisk og hevdet at språket skaper verden og lignende.

Den beste måten å hindre akademikerforakt på, er å skape god og relevant forskning. Eksempelvis forskning om vold. Det var kjønnsforskningen som først tok opp seksuelle overgrep i Norge for snart 30 år siden. Da Torbjørn Herlof Andersen disputerte for et halvt år siden med en avhandling om seksuelle overgrep mot gutter («Sårbar og sterk»), et aktuelt tema, gjorde han det mye med basis i kjønnsforskning. Ikke fordi den innehar «sannheten», men fordi den har våget å ta opp slike temaer, og startet en forskningsinnsats.

Kjønnsendringene i Norge de siste tiårene har vært historiske, og det er ikke underlig om mange holder fast på forskjellsenking. Men det blir et demokratisk problem dersom likestillingens «korrekthet» gjør at motstand må skjule seg for eksempel bak biologiske argumenter. Det er særlig menn med lavere utdanningsnivå som er skeptiske til «middelklasse- og karriere-likestillingen», ut fra surveyforskning. Det interessante er, at det også innen denne gruppen er støtte til likestilling i egen familie – det er aktiv statlig likestillingspolitikk man er mot. Slike grupper har viktige synspunkter, stikkord «likeverd», som må med i debatten.

Og paradokset er, at dette krever bedre kjønnsforskning. Altså mer, ikke mindre, og mer tverrfaglig utbygd og bevisst i forhold til mangfold i teorier og tilnærminger.

Innlegget er forkortet, red.anm.