Det var ishavsimperialisme

Artikkelen i Universitas om Grønlandssaken 26. oktober var ikke lettvindt, men poengtert og leservennlig journalistikk om en spennende sak. Artikkelen samstemmer godt med blant annet Ida Bloms historiske avhandling om Grønland fra 1972 (Kampen om Eirik Raudes land, Gyldendal 1973). Begrepet Ishavsimperialisme er benyttet om denne saken i Hans Fredrik Dahls bok Norge mellom krigene (Pax, 1975 s. 26). Uttrykket er absolutt dekkende for utviklingen i Grønlandssaken mellom 1925 og like til den norske politikken ved domstolsforhandlingene i Haag.

Finn H. Eriksen viser imidlertid i Universitas at heller ikke han, forøvrig i likhet med sin kollega Ida Blom, har grepet hovedpoenget i Haag-domstolens avgjørelse i 1933. Norge hadde ved gjeldsoppgjøret med Danmark i 1821 gitt fra seg Grønland og Færøyene. Derfor slapp Norge å betale for vår felles statsgjeld etter unionsoppløsningen med Danmark. Flere ganger hadde dessuten Norge inngått traktater hvor det var presisert at Færøyene og Grønland var en del av Danmark (side 53 og 55 i dommen).

Naturlig nok visste man i UD at Norge for lenge siden hadde gitt fra seg suvereniteten over Grønland da danskene tok spørsmålet opp i 1919. Utenriksminister Nils Claus Ihlens erklæring var i tråd med dette. En annen sak er at man fra norsk side prøvde å dekke over at henvendelsen fra Danmark i 1919 hadde vært oppe i så vel regjeringen som i Stortingets utenrikskomite før Ihlen ga sin erklæring og at den i aller høyeste grad var uttrykk for Norges offisielle syn, før nettopp nasjonalismen bredde om seg utover på 1920-tallet, i Norge blant annet i form av nettopp ishavsimperialismen.

Den kraftig nasjonalistiske stemningen som rådde grunnen under ishavsimperialismen gjorde blant annet at man sa nei til forliksforslag fra Danmark som ville sikret Norge rettigheter på Øst-Grønland, i likhet med de rettighetene Svalbardtraktat-maktene har på Svalbard, samt isfrie havner på vestsiden av Grønland som ville betydd mest for norske fiske- og fangstinteresser. Dette fikk vi ikke fordi kravet om å få legalisert okkupasjonen av Eirik Raudes land var blitt altoverskyggende.