Hoseon (29) isolerte seg i syv år

Kim Hoseon (29) ser ut i grålysningen. Fra leiligheten hans i Incheon, en stille pendlerby en time øst for Seoul, skimter vi utallige høyblokker som kler horisonten fra ende til ende, kun avbrutt av et par spredte furukroner. Bak en svart lugg hviler et varmt blikk fra to mørke øyne. Stemmen er dempet. 

– Jeg hadde ingen jeg kunne gå til, ingen å snakke med, forteller Hoseon.

– Jeg gikk nesten ikke ut av rommet mitt. 

I til sammen syv år levde Hoseon som hikikomori – en tilstand hvor unge kutter all kontakt med omverdenen og låser seg inne i lengre perioder, i selvpåført sosial isolasjon. 

– Jeg var deprimert. Jeg var ikke bevisst på det der og da, men jeg var nok også dypt ensom, forteller han. 

I dag beskriver det sørkoreanske helsedepartementet hele fem prosent av sørkoreanske unge mellom 19 og 34 som «reclusive youths». Over en halv million unge har valgt å trekke seg inn i leiligheter og soverom, på utsiden av et samfunn preget av skyhøyt press. 

Universitas har snakket med tre sørkoreanske unge som vil dele sin historie. 

– Ingen å gå til

Hoseon forteller oss at han er nervøs – at det sitter fire fremmede i stua i den lille leiligheten, er ingen selvfølge. En kontrast til slik det vanligvis er. 

Han slår blikket ned. 

– Jeg håper mine erfaringer kan være til hjelp for andre som sliter med det samme, sier han, når vi spør om hvorfor han likevel har valgt å dele. 

Kroppsspråket er varsomt, lukket. På hendene skimtes tatoveringer som kryper oppover håndleddene fra under den svarte hettegenseren – spindelvevliknende mønstre i sort, avbrutt av blomster i forgrenede former. 

Han folder dem i fanget. 

– Det startet da jeg var 17, sier han. 

29-åringen forteller om et tøft skolesystem. 

– Det tas for gitt at man bare skal bite det i seg, og finne seg i at det er hardt.

Sørkoreanske elever går gjerne på kveldsskole, såkalte Haegwons, fra de er syv år gamle for å få et akademisk fortrinn over klassekameratene. Utdanningen går stort sett ut på å forberede studentene til Suneung-eksamenen som avholdes siste året på videregående. Eksamensresultatene dikterer gjerne hvor du kan havne i det koreanske samfunnslivet, fra utdanning til arbeidsplass. Prøven varer i åtte timer i strekk, og er kjent for å være blant verdens tøffeste. 

I 2021 publiserte Koreanske SSB data som tilsier at én av tre unge koreanere rapporterer å ha slitt suicidale tanker relatert til ekstremt akademisk stress. 

Samtidig med det krevende skoleløpet forteller Hoseon at han slet sosialt. At han hadde vansker med relasjoner, lav selvtillit. Han tenker seg om. 

– Familien min var veldig lite harmonisk. Foreldrene mine kranglet mye og hardt. 

Han forteller at han i ungdommen var fryktsom og mye redd. 

– Jeg bar på mye angst som jeg måtte holde for meg selv. Jeg hadde ingen å gå til. 

Skolen, forteller han, var ikke lydhør for problemene hjemmefra. Hoseon beskriver det som beinhardt. Etter hvert valgte han å trekke seg tilbake, og isolerte seg til slutt hjemme på gutterommet. 

Det var få som visste hvordan han hadde det. 

– Hvis jeg fortalte noen at jeg isolerte meg, ville de anta at jeg kastet bort tiden min og gjorde det fordi jeg var lat.

Hoseon (29) måtte ringe politiet

Ved siden av Hoseon i et vitrineskap, står manekenghoder på hver sin hylle. Den øverste har mørk sminke som renner ned over ansiktet. 

Hoseon smiler forsiktig. 

– Jeg tenkte at å ha noe skremmende i leiligheten ville gjøre meg tøffere, sier han. 

Etter to år ba Hoseon om hjelp for første gang. Da var han så fortvilet at han ringte politiet. To politikonstabler kom på døra og rådet Hoseon til å dra til et senter for unge hvor han kunne gå for rådgivning og hjelp. 

Etter ett år på ungdomssenteret hadde Hoseon tatt opp nok fag til å få vitnemål. 

– Mens jeg studerte fikk jeg også en ny venn. Det var krevende med nye mennesker og omgivelser. Likevel ble det mye enklere når jeg hadde noen. 

På Hoseons klesstativ, i rommet ved siden av, øyner vi hullete jeans med lenker, en svart skinnjakke med påsydde dødningskaller, en lyserosa caps med piercings og en rocka duffelcoat. Hoseon forteller at han har vært interessert i klær og styling siden han var ung. Med vitnemål valgte Hoseon å søke jobb, og fikk stilling i en frisørsalong. 

– Jeg gjorde mitt beste, og forsøkte å lære. Men hver gang jeg gjorde feil, fikk jeg virkelig høre det. Jeg ble skjelt ut. 

Han forteller om et hardt arbeidsmiljø med lite rom for feilgrep. Hoseon forteller frykten kom tilbake, og han endte etter en periode med å slutte i jobben. Han havnet tilbake i isolasjon.

Han tenker seg om. 

– Jeg tror det er lett å bli sårbar når man allerede står på utsiden av samfunnet og ikke har noen. Hadde jeg hatt familie eller venner som ga meg støtte når jeg møtte motgang, ville jeg kanskje vært mer motstandsdyktig. 

I dag har Hoseon vært inn og ut av isolasjon i syv år. Han jobber én dag i uka som barista på en kafé drevet av en idéell stiftelse, som hjelper unge i isolasjon. Samtidig deltar han på et program som hjelper med sosialisering og relasjonsbygging, og ellers går tiden til å spille videospill, gitar og lære engelsk. Han forteller at han sliter mye fremdeles. 

Yooseok (29) droppet ut

Felles for dem vi har snakket med er at de beskriver ungdomstiden i Sør-Korea som preget av høyt press. Akademiske resultater og sosial status belønnes, mens tegn på det motsatte forventes å takles i stillhet. 

– På ungdomsskolen kjente jeg på mye nervøsitet. Det var ekstremt kompetitivt, sier Ahn Yooseok (29).

– Det var også mye vold, og lærerne kunne avstraffe deg fysisk.

Fysisk disiplinær avstraffelse av elever er vanlig ved koreanske skoler, både ved lavere og høyere nivå. Praksisen ble ikke forbudt ved lov før i 2010, men er fremdeles utbredt. 

Vi møter Yooseok i en forstadsmessig bydel nord for sentrum, hvor bylandskapet og de tårnhøye skyskraperne kun er å skimte i det fjerne. Et lokaltog har tatt oss tilbake til Seoul, opp gjennom fjellene til et boligområde ved Bukhansan. Glassbygg og neonfasader er byttet ut med småhusbebyggelse og furutrær som klamrer seg til skråningene. Opp langs en smal sidegate, i toppen av et kupert terreng, holder et bokollektiv for tidligere sosialt isolerte til, i et anonymt murhus. Utenfor henger et messingskilt: Not Scary Company. 

Før Yooseok kom til bokollektivet hvor vi sitter, var han isolert hjemme i nesten fire år. Han hadde droppet ut av skolen grunnet mentale plager. 

– Noe slikt som en psykisk lidelse var nesten uhørt i Sør-Korea, eller mental helse som sådan. Jeg fikk ingen medisinsk behandling.

– Hadde du noen du kunne snakke med om dette? 

– Foreldrene mine viste forståelse. De ba meg senke skuldrene og slappe av, men dette førte jo ikke til at jeg fikk nødvendig profesjonell hjelp. 

Yooseeok beskriver den avbrutte skolegangen som et nederlag. 

– Da jeg forlot det standardiserte løpet, kjentes det ut som jeg var fortapt. At jeg ikke hørte til noe sted. 

Han forteller at det å bryte med sosiale forventninger, for eksempel til å gjøre det godt på skolen, ses ned på. At man ofte ender med å stenges ute og miste det sosiale nettverket man har. 

– Den følelsen har jeg slitt med siden. 

– De skammer seg 

Han låste seg inne på soverommet i flere år. For det meste satt han foran datamaskinen, så på filmer og spilte spill som Red Dead Redemption. 

– Jeg tror jeg gjorde alt som var mulig å gjøre med en datamaskin på den tiden, sier han. – Jeg hadde ingen rutiner. Jeg våknet når jeg ville og la meg når jeg var trøtt.

Det er ingenting ved Yooseok som forteller om en fortid i isolasjon. 29-åringen har velfrisert hår, strøken blå skjorte og svarte jeans. Han har et ungdommelig uttrykk, er bestemt i blikket. I dag jobber han selv delvis for Not Scary Company, og ønsker på sikt å kunne hjelpe andre unge i isolasjon. 

– Det viktigste er at folk som er i sosial isolasjon vet at de kan søke hjelp. At de ikke trenger å gå gjennom noe slikt alene. 

Organisasjonen ble startet i februar 2022, og drifter boliger hvor unge i isolasjon kan bo i et halvt til ett år av gangen for å få hjelp med å reintegreres i samfunnet. You Seung-kyu (33), som også er tilstede når vi møter Yooseok, er grunnlegger av stiftelsen. Selv levde han i isolasjon i syv år før han søkte hjelp. 

Han nikker lyttende til Yooseoks historie. 

– Begrepet hikikomori illustrerer det å være fanget i ditt eget rom, supplerer han. 

– Men det er en prosess som leder dit. Det beste er å få hjelp før man kommer til et slikt stadie. 

Seung-kyu peker på deler av den koreanske kulturen som årsak til fenomenet. At man er svært bevisst på hva andre tenker, og at det anses som viktig å ikke stikke seg ut eller klage unødig. Han forteller det handler om «nunchi», en idé om at man skal bevare sosial harmoni. 

– Man skal ikke spørre om hjelp. Man ønsker ikke være en byrde, påpeker han.

Nunchi kan oversettes til «øyekraft» eller «øyemål». Ordet sikter til underliggende sosiale forventninger for hvordan man skal oppføre seg for å bli likt og respektert. 

– Det er for eksempel mye stigma rundt mental helse. Mange kvier seg for å snakke om det, sier Seung-kyu. 

– Nunchi gjør at folk skammer seg. De spør ikke om hjelp før det går veldig dårlig. 

En halv million i isolasjon

De sørkoreanske myndighetene har først i 2023 anerkjent den voksende andelen hikikomori eller «reclusive youths» som et offentlig helseproblem. Høsten i fjor besluttet myndighetene å tilby kontantstøtte på rundt 4500 kroner i måneden kombinert med arbeidsmarkedstiltak for å hjelpe unge ut av isolasjon. 

Kim Seonga er professor ved det statlige forskningsinstituttet Korea Institute for Health and Social Affairs (KIHASA). Vi er nede i dalsøkket hvor sentrum av Seoul befinner seg, i et høyt glassbygg ved Cheonggye-elven. Seonga forteller at hun har forsket på unge i isolasjon i tre år. 

– Hva tror du er hovedgrunnene til at såpass mange unge havner i sosial isolasjon?

– Det er mer et symptom enn sykdommen i seg selv, forklarer hun.

– Det sørkoreanske samfunnet har bestemte forventninger. Hvis du som ung ikke klarer å leve opp til disse, føler mange seg svært mislykket. 

Hun tror unge velger å trekke seg tilbake, snarere enn å ferdes ute og leve med skammen det innebærer å ikke få det til. Forventningen Seonga peker på, stemmer med det Hoseon (29) og Yooseok (29) allerede har pekt på: Et samfunn der jobb- og utdanningspresset er skyhøyt, og det er lav toleranse for å snakke om personlige vansker. De svært høye tallene tyder på at de ikke er alene. 

Seonga mener den nye kontantstøtten er bra, men ikke tilstrekkelig hjelp. 

– Det er ikke pengene som betyr noe i seg selv. Det handler om å skape daglige rutiner og etablere sosiale relasjoner. 

I løpet av de kommende to årene forteller professoren at de sørkoreanske myndighetene skal implementere en ny handlingsplan for unge i isolasjon. Hun vektlegger at sosial integrering er det viktigste å fokusere på. 

– Det handler om sosiale nettverk og hvilke muligheter folk har til å dele når de sliter, sier hun. 

Yuri (37): – Et dyrisk liv

Ved siden av professoren sitter Kwon Yuri (37). Yuri var ni år i sosial isolasjon. I dag får hun hjelp av den ideelle stiftelsen Korea Youth Foundation, som samarbeider med KIHASA om tiltak som hjelper «reclusive youths» med å søke arbeid og komme tilbake til samfunnet igjen. 

Yuri hadde akkurat fullført regnskapsstudiene med gode karakterer ved et godt universitet. Utdanningen var foreldrenes avgjørelse heller enn hennes egen, forteller hun. Hun fikk høre det var «arbeid som sømmer seg for en koreansk kvinne». Starten på den nye jobben hos en bedrift i Seoul ble imidlertid tøff.

– De overordnede presset meg ekstremt hardt, forteller hun.

Yuri ble utbrent og trakk seg tilbake. Hun forteller at hun følte seg alene, som den eneste som ikke fikk det til. Hun vektlegger hvor viktig det er å være bevisst på at det finnes andre i samme situasjon. 

– Det er et dyrisk liv. 

– Jeg har svært få minner fra tiden i isolasjon. Det er ingenting å huske. 

Hun sliter fremdeles med ensomhet, og frykter konfrontert med arbeidspress og sosiale forventninger at hun vil gli tilbake i isolasjon. 

– Det er ganger hvor jeg har lyst. Da prøver jeg å fokusere på noe annet, som å lese.

Det går i filosofi og psykologi, forteller hun; det hjelper med livsmestring. Favoritten er Nietzsche. Hun leter fortsatt etter en jobb og føler på en usikker fremtid. Det, blant annet, gjør at Yuri fortsatt er redd for tilbakefall. 

Avslutningsvis er hun mildt håpefull for fremtiden. 

– Jeg håper dette temaet vil få mer oppmerksomhet. Det kan gjøre at unge sørkoreanere får et bedre liv. 

Universitas har forelagt påstandene for Yooseoks ungdomsskole. De ønsker ikke å svare.