Heidundranes intetsigende

Tidligere har jeg fått mye ut av historiefortellinger som følger familier over flere generasjoner. Et enkelt og fungerende premiss som ikke går av moten. Derfor var jeg også nysgjerrig på hvordan historien til familien i Heidruns gate skulle utspille seg da jeg åpnet boka. Romanen handler om historien til en familie i Oslo-området, og strekker seg over nesten 200 år – fra tidlig i det 20. århundret og gjennom hele det 21. århundret frem til år 2099. Selv om alle karakterene er knyttet sammen gjennom familierelasjoner, virker leiligheten i Heidruns gate som det eneste de har til felles, det som binder dem sammen, og det som står i kjernen av historien. 

Historien består av tre deler. Første del åpner med Eva og Lars sitt møte på 60-tallet i Oslo. Allerede her haster romanen seg gjennom deres kjærlighetshistorie. I løpet av kort tid gifter de seg, flytter sammen og får barn. Barna Knut, Ingrid og Roar blir født, og familien flytter inn i en leilighet i Heidruns gate på Frogner. Herfra skyter historiefortellingens tempo en voldsom fart, og hele første del dreier seg i all hovedsak seg om disse barna, med tilhørende oppvekst, studieliv, arbeidsliv, romantiske interesser, brudd, barn og relasjoner. Romanens første del er nesten oppramsende, og tar seg ikke tid til å etablere historien deres på et dypere nivå. Forfatteren haster historien gjennom boka for å rekke å fortelle om alle karakterenes individuelle livshistorie. Kanskje ikke så rart når et familieepos som strekker over nesten 200 år, blir skrevet på under 200 sider. 

Likevel er historiens lynraske tempo og mangel på karakterutdypelse problematisk. Boken reduseres til en hendelsesdrevet fortelling hvor karakterene virker sjelløse. Historien blir en kortfattet oppsummering av familiemedlemmenses individuelle liv, uten noen spennende vendinger, interessevekkende konflikter eller utdypelser. Det resulterer i en beskrivelse av livet og menneskets tilværelse som helt meningsløs, når man blotter det for alt det indre som fyller det med mening, og stiller det frem på den måten. 

Som leser blir man derfor sittende og spørre seg: Hva er meningen med alt dette, egentlig? Og det er her romanens største problem ligger. Setter vi som lesere spørsmålstegn ved meningen til vår eksistens, eller meningen til romanhistoriens eksistens? Selv om man legger godviljen til og forestiller seg at det er et bevisst grep å belyse tilværelsens iboende meningsløshet gjennom å unngå å utdype karakterene, deres indre motivasjoner og tanker, er det likevel en voldsom pris å betale: Romanen blir dritkjedelig. Istedenfor at historien kaster et nytt lys over menneskets meningsløse eksistens, blir heller bare historien i seg selv meningsløs. En hensiktsløs fortelling om en alminnelig familie bestående av uferdige karakterer som blir skildret som roboter, gir lite lyst til å bla videre. 

Halvveis inn i romanen, del to, trekker historien i håndbrekket. Vi er med familien over en helg på familiens hytte sommeren 2024. De tre barna er nå godt voksne og besøker Eva. Hun er dement og vært enke i mange år, og kan ikke lenger bo for seg selv i Heidruns gate. I løpet av denne helgeturen hvor søsknene er samlet med moren, og diskuterer hva de skal gjøre med leiligheten i Heidruns gate, utdypes karakterene litt mer. I deres familierelasjon virker leiligheten tilsynelatende som det eneste som gir dem mening som familie. Nå må de diskutere hva de skal gjøre med det eneste som knytter dem sammen, og noe står endelig nesten på spill. Denne delen fungerer som en kontrast til resten av romanen, hvor hver individuelle karakter er på sin egen reise gjennom livet. Nå føles det som de er en del av den samme historien og romanen tar seg bittelitt mer tid til å utforske søsknenes relasjon gjennom denne avgjørelsen. 

Romanen kunne avsluttes her, og kanskje hadde jeg da blitt sittende igjen med noe annet enn likegyldighet. Historien fortsetter derimot videre etter denne seansen, og dessverre preger ikke utfallet av hva søsknene gjorde med leiligheten resten av historien. Del tre fungerer nærmest som en epilog og strekker seg inn i fremtiden. Som om ingenting har foregått, at leilighetenes skjebne ikke har noen betydning, fortsetter karakterenes livshistorie gjennom hele det 21. århundret i det samme hyppige tempoet som før. 

Når romanhistoriens eneste angivelige betydningsfulle begivenhet er irrelevant for resten av historien, blir også resten av historien, for ikke å si hele romanen, fullstendig meningsløs.