Verdt å se for dem som orker

Stykket My Dinner with Putin er skrevet og spilt av den prisvinnende skuespilleren og dramatikeren Kate Pendry, opprinnelig fra London, men bosatt i Norge. Utgangspunktet er at Pendry, som aldri har spilt i noen film, inviteres til å spille i en skikkelig Hollywoodproduksjon med Robert De Niro og den verdenskjente regissøren Nikita Mikhalkov. Sistnevnte en god venn av Putin. Stykket ble nominert til Heddaprisen i 2023 for beste scenetekst og Kritikerprisen for beste teaterforestilling i 2023. Forventningene var følgelig skyhøye. Femten minutter inn vurderte jeg å gå. Stykket åpner med en slepende, slampoesilignende opplesning der Pendy forteller om de legendariske filmene hun og moren så på kino, om den store skuespillerdrømmen, og om at hun begynner på en teaterskole. Jeg undres om hun studerte med Alan Rickman, for måten hun fremfører teksten er som de mest monotone, insisterende delene av Severus Slurs replikker i Harry Potter. 

Er en billedkunstutstilling uutholdelig, kan man myse med øynene. Det er verre å myse med ørene, og jeg gruer meg til de neste 80 minuttene. Heldigvis evner Pendry også å fremføre tekst sånn som vanlige mennesker snakker idet historien hopper fram i tid, og hun inviteres av to russiske dramatikere til å spille i en film de har skrevet for den verdenskjente russiske regissøren Nikita Mikhalkov. Pendry har aldri spilt i noen film, og følelsen av å endelig ha lykkes er overveldende. Kan det være for godt til å være sant, lurer både Pendry og publikum på. Det er det selvfølgelig: regissøren Mikhalkov er god venn av Putin, og lyssky historier er det nok av. Skal hun ta rollen? 

At noen betrakter dette stykket som «beste scenetekst» forundrer meg. Deler av teksten er vakker, men preges av slurv. Når taket beskrives som så høyt at «stemmene dulter borti hverandre der oppe», er det vakkert første gangen. Den andre gangen blir språkbildet blast. På veggen bak Pendry er et bilde av en gedigen Oscar-pokal. Når hun skal reise til Moskva viser det seg at pokalen ikke vises på prosjektor, men på live-kamera. Kameraet fjernes fra pokalen, og følger Pendry gjennom Nationalteatrets ganger på vei gjennom sikkerhetskontroll, boarding og Moskvas gater. Dette er et grep som hever stykket enormt, og gjør bruk av Nationalteatret som jeg aldri har sett før. Pendy filmes fra topp til tå mens regissør Mikhalkov inspiserer knappene og skoene på kostymet hennes. Den samme sansen for deltaljer er dessverre ikke til stede andre steder. En tilfeldig dør med beskjeden «ingen adgang for publikum» brukes som hotellrom, og det ville det vært enkelt å ha limt et romnummer på den. Det verste er likevel at live-kameraet ikke tillater at lyden er synkronisert med videoen, noe som ikke kan beskrives som noe annet enn ufattelig irriterende. 

Hadde jeg kunnet lese stykket ville jeg sluppet både videoen som hang etter, og den grusomme slepende fremføringen. Samtidig ville jeg gått glipp av et av de beste teatergrepene jeg har sett. Når Pendry er på gallamiddag i Moskva befinner hun seg på Nationalteatrets hovedscene, og vi ser henne på skjerm. På Nationalteatrets nettside står det at hennes egen familiehistorie fra Ungarn flettes sømløst sammen med nåtiden idet hun håndhilser på Putin. Det er ikke tilfellet, og både tekst og fremføring faller fullstendig igjennom. Det som derimot er fantastisk er scenografien og bruken av teatret. Budskapet står også tydelig for oss: hvor ufattelig urettferdig er det ikke at mektige hvite menn, om så Brad Pitt eller Robert De Niro, kan jobbe med en russisk regissør med lugubre verdier uten problem, mens en ukjent skuespiller som gis sitt livs mulighet ikke klarer det samme. Stykket fortjener ikke ståend