Brenner for litteraturen

Du har kanskje sett ham på reise gjennom landet i en hvit Volvo Amazon fra 1966, eller på en parkbenk mens han forgjeves forsøker å berolige Anders Danielsen Lie om at det tross alt vil ordne seg (det gjø’kke det, vettu). Men det er som litteraturprogramleder Hans Olav Brenner etter alt å dømme vil bli husket, enten det skyldes et særs severdig intervju med Dag Solstad om Barcodes litterære verdi eller en tårevåt Knausgård i skånsk solnedgang. Rollen som allmennhetens fremste formidler av litteratur begynte med en dragning mot radioen, med en kassettspiller med opptaksfunksjon han fikk i gave av farmoren. På den spilte Brenner som liten gutt inn små radioinnslag og sanger, intervjuet farmoren og prøvde seg fram. Senere ventet Radio Nova og et litteraturprogram der, før NRK i 2004 gav ham muligheten som programleder for diktprogrammet Diktafon i P2.

– Siden har jeg jo holdt på med litteraturprogrammer. Det er vel tjue år siden nå, forteller Brenner når vi møter ham i NRKs hovedkvarter på Marienlyst. Og ennå er han ikke lei. De siste årene har Brenner vært programleder for Brenner deler dikt, en ukentlig podkast i NRK der kjente fjes dukker opp og forteller historien bak dikt som har betydd spesielt mye for dem. At et radioprogram om poesi skulle bli en hit, var kanskje ikke forventet. 

– Hvordan treffer man bredt om noe som i utgangspunktet er så smalt?

– Det er så mange som syns det blir for smalt, samtidig som en del meningssterke mennesker mener litteraturen populariseres for mye og gjøres altfor bred. Man må nesten bare innstille seg på å få en del kjeft. Da jeg skulle starte denne dikt-podkasten, gruet jeg meg ordentlig. Jeg hadde til og med argumentasjonsrekken klart for meg: at det var for følelsesfokusert, for selvopptatt, for overfladisk.

Medievirkeligheten er en helt annen i dag enn for 20 år siden, da Brenner entret den litterære scenen. Interessen for litteratur daler. Noen trengs til å stå på barrikadene.

– Jeg kan iblant føle meg litt som en ridder som kjemper for litteraturens plass i en stadig mer ellevill medievirkelighet. Jeg fortjener kanskje litt ros for det, sier han og ler.

– Medieverden er crazy, så det å kunne holde på med litteratur og noe som føles meningsfylt, og noe som jeg etter hvert føler at jeg kan, er et privilegium. 

Litteraturfeltet er på ingen måte blottet for konflikt eller uroligheter. Senest i vinter oppstod en feide mellom Forfatterforbundet og Den Norske Forfatterforening. Det hele handler om definisjonsmakt over kunsten, om frykt for forflatning versus folkeliggjøring. Noen anklager forfattere og litterater for snobberi og elitisme, andre frykter at litteratur er i ferd med å miste sin kunstneriske særstilling. Gjennom mange år som litteraturformidler har Brenner lært å balansere på knivseggen. 

– Innimellom føler jeg at det ropes litt høyt om denne forflatningen, og i feil sammenhenger. For her gjøres det et ærlig forsøk på å nå flere, og det burde man være glad for. Responsen vitner om at veldig mange flere enn bare de som til vanlig er opptatt av dikt, knytter seg til podkasten. Og da tenker jeg at vi befinner oss i kjernen av dette allmennkringkasteroppdraget vårt, mener Brenner. 

– Og så er det en samtidig en viss berettigelse hos et publikum som kritiserer forflatningen, og som vil hevde at det gjøres på feil måte. Alt står i det spennet.

Hvem klipper frisøren?

Å intervjue en intervjuer er ingen enkel sak. Og kanskje synes Brenner selv det er ørlite uvant å plutselig skulle innfinne seg som intervjuobjekt, som om han stadig tenker: Er dette for selvopptatt?

Selv mener Brenner at intervjuet først virkelig svinger hvis han ikke møter intervjusituasjonen med for mange antagelser, med spørsmål som forfatteren lett kan henge seg opp i og som på den måten lugger til samtalen.

– Underveis får du en følelse av hvor det står noe på spill, hvor det er noe usagt som kanskje er kjempeviktig og som du får lyst til å forløse. Å tørre å stå i det ubehaget litt lenger, for å komme til der det brenner.

Ett år etter at Min kamp ble utgitt i Sverige, sendte SVT en dokumentar hvor Knausgård intervjues blant annet om de etiske aspektene ved romanutgivelsen. Når han så bryter sammen i ukontrollert hulking, er det i en overgang fra det personlige og inn i det private, uten forstillelse eller avstand. 

– Kan man gå for langt som intervjuer?

– Ja, for det er samtidig en dobbelthet der. Jeg ønsker at jeg skal tørre å nå helt inn.

Men jeg får nesten et behov for å beskytte dem også. Da tenker jeg: Er dette virkelig så viktig, da?

Brenner tenker tilbake på da han i 2006 intervjuet den danske forfatteren Suzanne Brøgger, som da hadde utgitt en virkelighetsnær roman. Han presset henne litt, hvorfor hadde hun skrevet om disse menneskene hvis det fikk så stor kostnad? Hvorfor fortsette da?

– Men der «hva» og «hvordan» går bra, er hvorfor ofte litt mer påkjennende. Det utløste en tordentale, og hun bar nag til meg lenge etterpå. Det vet jeg. Men det ble et bra intervju, et slags forsvar for litteraturen og fiksjonen. Selv om det kom litt overraskende på meg, som i utgangspunktet hadde tenkt at dette var helt uproblematisk. Jeg møtte henne igjen i Lillehammer for noen år siden. Hun hadde fått et dårlig forhold til Norge etter det, sa hun.

Motivasjonen til å fortsette, ligger ifølge Brenner i nettopp at det fortsatt er litt skummelt, at det fortsatt kan gå dårlig. Men han ser ikke ut til å ha tatt skade av hendelsen. Han er i det hele tatt svært blid og sympatisk, en yrkesskade, kan man tenke seg, etter hundrevis av intervjuer med nevrotiske og snåle forfattere. 

– Har tråkket i salaten

I bortgjemte hjørner av det store internett finnes det et legendarisk intervju med Dag Solstad under fotball-VM i Italia i 1990, der han blant annet går ut på en hysterisk og tilsynelatende endeløs tirade mot engelsk kjøkken og kulturliv, og om hvordan man i Storbritannia kan gå en hel formiddag uten å se så mye som en eneste pen dame. Med en oppmerksomhetsøkonomi som nesten er flådd til beinet, er noe slikt nesten utenkelig i dag. Brenner snakker om gamle klipp han har funnet i NRKs arkiver, om et tempo som er vesensforskjellig fra i dag. 

– De fleste er blitt ganske medievante. Det er litt ulike strategier. På den ene siden har du jo Vigdis Hjorth, som er ekstremt underholdende, hvor man som intervjuer nesten blir overflødig. Eventuelt bare hvis man skal gjøre en kjempejobb med å styre og avbryte og holde på, men det er litt slitsomt. Mens andre igjen blir sikkert enda mer opptatt av å hegne om seg og sitt, stå litt imot og bli motkulturelle.

– Trenger vi i det hele tatt å prate om litteratur, når bøkene egentlig fint kan snakke for seg selv?

– Jeg har et lite kompleks der, at alt egentlig er helt bortkastet. En vorte på kunstforståelsens rygg... Det er noe jeg baler litt med, det der. At jeg nesten snakker dem mer ihjel enn jeg yter litteraturen rettferdighet. Men jeg føler samtidig at det er viktig og betydningsfullt, selv om det ikke alltid er like opplagt at det er nødvendig. Og det er viktig å ikke bli for opptatt av å «løse» litteraturen:

– Det er jo dette famøse intervjuet med Eva Bratholm og Dag Solstad, som har bestemt seg for å ikke gi noen innganger til boka Professor Andersens natt. Han gjør seg ordentlig vrang og vanskelig. Og hun stiller jo mer og mer desperate spørsmål, og det blir bare verre. Det er vel Solstads opprør mot denne «nøkkelen» som journalistene leter etter. Jeg opplevde det selv en gang, stilte forfatteren det samme spørsmålet gang på gang, tråkket i salaten igjen og igjen og klarte ikke komme meg ut av det. Jeg tror det var Paul Auster. Det likte han dårlig.

Brenner, som er vant til å stille spørsmålene snarere enn å motta dem, blir sittende og funderer litt over de siste tjue årene.

– Men så har du også et annet intervju, det eneste som ble gjort med poeten Tor Ulven. Da snakker han om hvordan han har kviet seg veldig for det intervjuet. Men så skjønner du etter hvert at han selv elsker å lese forfatterintervjuer, at han koser seg med det. Det er en dobbelthet der.