Gudfaren Gerhardsen

Etter tre års intenst arbeid har Lahlum levert en hovedoppgave i historie på 283 sider om viktige personskifter i Arbeiderpartiet mellom 1945 og 1975. Under arbeidet intervjuet han 33 personer, leste 50 000 sider litteratur og pløyde gjennom flere tusen sider arkivstoff.

– I gamle dager satte medlemmene partiet foran seg selv. Dersom man ikke fungerte i en rolle, ble man fortalt det i all hemmelighet, og deretter trakk man seg. Jagland nektet kategorisk å gjøre dette, sier han.

Lahlum beskriver et parti som var preget av lojalitet og hemmelighetskremmeri. «Noen har snakket sammen», pleide Einar Gerhardsen å si etter å ha presentert en avgjørelse, og da var det ikke mer debatt om den saken.

Motvilje mot personstrid

– Gerhardsen hadde motvilje mot alt som lignet åpen personstrid, og dette skyldtes at han hadde vært med i striden mot kommunistene og splittelsen av arbeiderbevegelsen på 1920-tallet. Å unngå strid ble for ham mer et instinkt enn en tanke, mener Lahlum.

Gerhardsen var en sentral maktfaktor i partiet helt fra han tiltrådte som statsminister i 1945 til han fra sykesengen kjempet for Gro Harlem Brundtland fremfor Reiulf Steen i 1981. Likevel ble Trygve Bratteli statsministerkandidat i 1969 og statsminister både i 1971 og 1973 mot Gerhardsens vilje.

– Jeg tror ikke Gerhardsen ønsket å sitte med en «gudfar-rolle», men han var levende opptatt av partiet til sin siste dag. Det var viktig for ham å unngå strid, og da Bratteli ble kastet og Odvar Nordli overtok som statsministerkandidat i 1975, var det langt på vei Gerhardsen som regisserte, sier Lahlum.

Personer viktigere enn struktur

Lahlums utgangteori var at personene i Arbeiderpartiet spilte en viktigere rolle enn partistrukturen, og han mener at oppgaven styrker denne teorien. Strukturen i Arbeiderpartiet er alltid blitt innrettet etter hvilke personer som er tilgjengelig.

– Dette viste partiet også på siste landsmøte da de bestemte seg for å bare ha én nestleder, sier han.

Lahlum innrømmer at han – som alle andre – tidvis angret på oppgavevalget, men han synes forskningen var spennende. Han er nå i kontakt med et forlag som vurderer å utgi oppgaven som bok.

Selv har han aldri stemt Arbeiderpartiet.

– Men jeg tror at partiet nå kan få et oppsving. Det er et meget stort ansvar som hviler på Jens Stoltenbergs skuldre, sier Lahlum.

– Imponerende oppgave

Tidligere statsråd og formann i Arbeiderpartiet Reiulf Steen har lest Lahlums oppgave, og han synes den er oppsiktsvekkende god.

– Det er imponerende at dette er en hovedoppgave og ikke en doktorgradsavhandling, sier Steen.

Steen fikk selv føle Einar Gerhardsen makt på kroppen, men han synes likevel at partikjempen stort sett hadde en fornuftig innflytelse.

– Bare ved ekstraordinære anledninger lot han sin røst høre. Todelingen av lederskapet i 1975 var Gerhardsens påfunn, og det er noe jeg stiller meg kritisk til, sier han.

– Hvordan vil du karakterisere det siste landsmøtet i Arbeiderpartiet?

– Jeg er en varm tilhenger av åpenhet; bøttekottenes tid bør være forbi. Men jeg synes ikke det var noen god debatt ved det siste landsmøtet. 2002 var marerittenes år for Arbeiderpartiet, og valgresultatet året før var partiets største katastrofe noensinne. Likevel var deltakerne opptatt av en håpløs nestlederdiskusjon istedenfor å diskutere politikk.

Partiveteranen synes det er trist at personspørsmål er blitt så dominerende i Arbeiderpartiet, men han vil ikke uttale seg om hvorvidt Thorbjørn Jagland bure ha trukket seg tidligere.