Liten penis?
Langt ifra

I februar var vår generasjons største klimaaktivist Greta Thunberg på besøk på Universitetet i Oslo. I en fullsatt sal på Georg Sverdrups hus ble Thunberg møtt med euforisk klapping, tramping og heierop fra fansen da hun entret rommet. Og hvordan reagerte hun? Med sjenert smil og fnis prøvde hun å skjule seg bak hendene og palestinaskjerfet. 

Ydmyk og beskjeden, men så åpnet hun munnen. Etter en to timers lang panelsamtale med Thunberg og FNs spesialrapportør Francesca Albanese, følte nok de fleste av oss som satt i salen på en form for skam. Overfor klimaet, overfor generasjonene etter oss og overfor vår velstand på bekostning av mennesker i det globale sør. Skam over å bo i et land som snakker om fred og miljø, samtidig som vi i 2024 eksporterte våpen til en verdi av 7,9 milliarder kroner, er Europas største investor i de ulovlige bosettingene på Vestbredden og fortsetter å åpne nye oljefelt. 

Men denne skammen er en god form for skam. Det er skammen vi føler på når vi ikke gjør jobben vår. Absolutt ubehagelig, men farlig er den ikke. 

Null skam? 

Dessverre ser det ut til at den gode skammen er på strake veien ut av samfunnet. Mens sekstiåtterne ønsket å frigjøre seg fra en samfunnspålagt skam, løsrevet fra foreldrenes tilstivede holdninger og samfunnsbelagte tabuer, har vi endt opp med et samfunn der skamløsheten har blitt vår tids ideologi. Her hjemme har kjøttskam, flyskam, forbruker-skam og flyttetil-Sveits-skam forduftet fra den offentlige debatten. Hvite er lei av å skamme seg over privilegiene sine, og på sosiale medier skal meninger og påstander få florere fritt med mentaliteten «jo grovere, desto bedre». Det er visst heller ikke grenser for hva verdens ledere tillater seg å si på direktesendt TV uten å unnskylde seg. For mange har dette vært et friskt pust i et samfunn hvor man er vant til å bli kasta til ulvene hvis man gjør det minste feil, og hvor man skal unnskylde seg for alt og alle. 

Men i skamløshetens tidsalder øker likevel skam-relaterte lidelser som angst og depresjon blant befolkningen. Dagens «skamløse ideal», som filosof Kaja Melsom skriver om i sin bok «Den fordømte skamløsheten», handler om at du skal følge hjertet ditt og gi blaffen i hva andre mener. Mislykkes du med det, går skammen over til å ikke være bra nok. Den dårlige skammen, som Melsom selv beskriver det. Dette skamløse idealet har paradoksalt nok gitt mer rom til den dårlige skammen, og mindre plass til den gode. Istedenfor å bruke skammen som en rettesnor, vender vi blikket innover og føler på selvforakt og uttilstrekkelighet. Ikke overfor samfunnet, men overfor oss selv. 

På slagmarken

Samtidig som vi fortaper oss i vårt eget speilbilde, er ytre høyre på fremmarsj i Europa. Orban i Ungarn, FPÖ i Østerrike, Le Pen i Frankrike, Sverigedemokraterna og Meloni i Italia. Bare for å nevne noen. Og etter Europaparlamentsvalget i sommer, har ytre høyresiden satt seg godt til rette i parlamentets seter. Høyrepopulistiske ledere som skal redde befolkningen fra økt ulikhet, fattigdom og arbeidsledighet. Men blant dem råder det en small dick-energi som gjenspeiles i befolkningen. Selvstendige kvinner får skylden når menn mislykkes. Innvandrere for arbeidsledighet, svarte for fattigdom blant den hvite arbeiderklassen, og sånn fortsetter regla. 

I jakten på syndebukker blir samfunnet omgjort til en slagmark der alle er i krig mot alle. Da er det ikke rart at man stiller seg bak populistiske ledere som Le Pen eller Alternative für Deutschland (AfD), som nå er det nest største partiet i Tyskland. 

Når menneskelige fellesskap blir redusert til en samling av individuelle mennesker som ikke tror vi deler mer enn at vi er av samme art, gjør det oss til lette bytter for anti-demokratiske krefter. Fjorårets Nations in Transit- rapport fra Freedom House konkluderer med at Viktor Orban misbruker medier og domstoler til politisk og personlig vinning, og over atlanteren er makkerparet Donald Musk godt i gang med angripe både rettsinstansen og kritiske medier, samt kuppe hele det amerikanske statsapparatet. 

Med Project 25 som veiviser, der ambisjonen om å samle så mye som mulig makt under presidenten står klart, er det naivt å kalle Trump for noe annet enn en fascist. Og hans kompanjon, som ingen har valgt, har fått en slags ministerpost, og er dermed ikke bare en av de mektigste mennene i verden økonomisk sett, men også politisk. Med Musk sitt selverklærte departement Doge følger massive kutt i blant annet bistand, forskning, og tiltak for mangfold og inkludering. 

Hvem tjener på dette? I hvert fall ikke alle de som føler at demokratiet har sviktet dem, ikke har opplevd lønnsøkning på tretti år og nå står dårligere stilte enn generasjonen før dem. Som den svenske økonomen Ali Esbati forklarer det, skygger denne «oss mot dem»-mentaliteten over for den kampen som faktisk burde kjempes, nemlig klassekampen. Retten til å organisere seg og kampen for en sterk stat som tar vare på alle. For å bygge ned staten til fordel for det frie markedet, forsterker bare vinnere og tapere. Og uten gode velferdsordninger er taperne overlatt til seg selv. 

Meg, meg, meg

En ting er sikkert: Den dårlige skammen har null samfunnsnytte. Det har til gjengjeld den gode skammen. Den skammen man føler på når man oppfører seg ufint, snakker nedlatende til noen, eller ja, kaster uskyldige mennesker ut av landet og sånt. 

Den gode skammen er bare veldig vanskelig å la seg føle på når det eneste som opptar oss er vår egen mislykkede selvrealiseringsprosess. Og denne prosessen er ganske så slitsom. Ensom er den også. Du er din egen lykkes smed, og blir ikke jernet varmt nok har du mislykkes. I Aftenposten skriver Frank Rossavik om sine opplevelser på tidligere arbeidsplass. Han forteller om hans såkalte «vekstsamtaler» med sjefen. De omhandlet i bunn og grunn egen selvutvikling, aka du er ikke god nok, aka du må bli bedre. Ikke for samfunnet, men for deg selv. Denne individualiseringen hemmer evnen til å organisere seg og handle i fellesskap. Er jobben dritt, er det din egen skyld, og med det følger den dårlige skammen. 

Et nytt ideal

Det trengs kanskje mer enn litt god-skam til for å bekjempe den ytre høyrebølgen, men for oss som lever i verdens beste land, kan det være et godt sted å starte. Istedenfor å fortape oss i vårt fordømte jeg, må vi finne tilbake til et ideal der samfunnsnytte er kult og individualisme er ut. Kanskje det ville gitt litt mindre rom for den dårlige skammen, og litt mer plass til den gode. 

For skam trenger ikke å være en svakhet eller en byrde. Det er ikke farlig å kjenne på skam når Thunberg sier at «med privilegium kommer ansvar». Den skammen beviser at vi bryr oss om ting som ligger utenfor oss selv, at selv det som ligger i fremtiden eller på andre siden av jorden også er vårt ansvar. Det er en påminnelse om at vi ikke lever i et vakuum, men i et fellesskap bestående av likeverdige mennesker, der vi ikke bare har et ansvar ovenfor oss selv, men også for andre.