Hvis Thunberg-generasjonen er død, må noen ha drept den

«Jeg har sluttet å bry meg», forteller min venninne meg på vei opp badetrappen ved saunaene på Sørenga i begynnelsen av august. Dette var like før sommeren takket for seg, og ekstremværet Hans sto med åpne armer for å ønske oss og høsten velkommen. 

For to år siden var engasjementet hennes noe helt annet. Da var hun en radikal veganer med tro på politisk slagkraft. Men da det ble klart at over 40 norges videregåendeelever stemte Høyre og Frp i skolevalget, uttalte Unge Høyres leder Ola Svenneby at «Greta Thunberg-generasjonen er død». Nok et tegn på klimaresignasjon hos unge. 

«Jeg vil leve fint så lenge vi kan, så får endringene bare komme», var min venninnes siste utsagn om saken.

30. juli skriver NRK at unges klimaengasjement faller. Ifølge en Opinions Ung-undersøkelse fra 2023 er klima og miljø saken som har falt mest blant de mellom 15 og 25 år. 

Engasjementet har falt med 16 prosent. Undersøkelsen viser også at nærmere halvparten av unge mener politikernes håndtering av klimakrisen gjør at de har mindre tillit til de som styrer.

Halvparten av unge mister klimaengasjementet fordi de ikke har tillit til at politikerne gjør noe. Samtidig argumenterer Ola Svenneby for at unge stemte konservativt ved årets skolevalg fordi de ikke lenger kjenner seg igjen i å være en radikal generasjon, engasjert i klimakampen. Ungdomshøringen fra 2023 viser at ungdommens klimaengasjement synker, men samtidig mener fremdeles 42 prosent av unge at regjeringen bør vise like mye handlekraft når det gjelder klima som de viste for koronapandemien. Det er radikalt.

Ola Svenneby tok resultatene fra årets skolevalg og brukte det til å forsvare sin egen agenda. Det er politikken til partier som Høyre og Arbeiderpartiet, styringspartiene de siste årene, som har vært med på å ta håpet fra unge engasjerte. Høyre og Svenneby bør heller ta ansvar enn å glede seg over en voksende apati blant unge. Apati og motløshet er ikke en seier for Høyre og Svenneby, det er et stort tap for alle. 

Og jeg kan godt forstå at unge mister troa. Olje- og energidepartementet ga i sommer grønt lys for å bygge ut 19 nye oljeplattformer. De argumenterer for at de 19 nye oljefeltene gir sysselsetting og verdiskapning for samfunnet. Samtidig binder regjeringen Norge til ambisiøse mål om å kutte utslipp med 55 prosent innen 2030 i forhold til 1990-nivå. 

2030 er syv år til. I 1990 lå utslippene på 51,3 millioner tonn CO2-ekvivalenter i året, mens i 2021 har Norge sluppet ut 48,9 millioner tonn. Det er en nedgang på 4,7 prosent på 31 år. På hvilken måte skal det være realistisk å kutte 25,3 prosent mer i løpet av de neste syv årene? Jeg lurer på om regjeringen i det hele tatt vet svaret på det selv.

Det kjennes som om alle med en viss påvirkningskraft går baklengs inn i fremtiden med lukkede øyne. Jeg synes det er vanskelig å skulle være en av de som skriver oppløftende og håpefullt i avisene for å få med flere, for jeg skjønner at mange unge mister motet når det går så tregt som det gjør i dag.

Tenk hvor deilig det hadde vært om krisen hadde snudd. Tenk om klimakrisen kunne binde folk og land sammen, slik som fiender i krig plutselig får nye nasjoner til å samarbeide. Hvis man virkelig snur på det, kan klimakrisen være det som endelig gjør at hele verden står samlet mot en ytre fiende? Se for deg «Klimakrisen Afterparty», en kjempefest for hele verden etter at vi har løst problemet. Er det for mye å håpe på?

Tenk om venninnen min kunne si «Jeg bryr meg jeg, og jeg gleder meg til dette er over», fortsatt med håp om en verden der vi er opptatt av å ta vare på hverandre. Da ville vi gått seirende opp fra badestigen, klare for en framtid uten følelsen av resignasjon og avmakt.