Røft og repetitivt

Det er spennende å høre ny musikk. Kanskje enda mer spennende å høre ny musikk fra et nytt band. Mātāhārīs lovnader om «en nedstigning til det ukjente» og «rå, ufiltrert essens» legger ikke akkurat en demper på spenninga. Etter et lite blaff av myk, Khruangbinsk lyd dras jeg raskt ned til dette «ukjente». Et suggererende gitarriff skjærer inn og får størst plass i et grumsete lydbilde. Mātāhārī smører tykt på med forvrengning og el-gitar, og «ECHO HOMO»- lyder som et menneskelig ekko (slik navnet tilsier) i en grotte av røff instrumental. Vokalen er repeterende, ligger helt innpå instrumentalen og forsvinner tidvis helt inn i den. Den maner lytteren med inn i denne transeaktige, hypnotiske grotta. Og jeg, som lytter, trives ganske godt der. Aller best låter det når lengre gitarpartier legges oppå det hele og får briljere litt før det hektes tilbake på rytmen. 

Likevel er det noe jeg savner her. Etter rundt tre minutter begynner jeg å lengte etter noe mer forløsende – jeg vil ut av grotta og trekke frisk luft. Når vokalen kommer inn for siste gang, skulle jeg ønske at Mātāhārī kunne dratt metall-inspirasjonen hakket lenger og virkelig funnet fram de «viscerale skrikene» som forespeiles i bandbeskrivelsen. Vokalen er ikke det sentrale i «ECHO HOMO», men jeg savner likevel et brudd med repetisjonen og en slags finale. 

Selv om det intenst repetitive gir låta et spennende, hypnotisk preg, blir det til slutt litt for insisterende. Men til tross for dette er «ECHO HOMO» absolutt en fet singel. En frisk, særegen lyd i norsk sammenheng, og jeg ser fram til mer musikk, mer forvrengning og, forhåpentligvis, mer skriking. 

Gabriel Corbin Arntzen er både medlem av bandet Mātāhārī og Universitas’ quiz-mester. Han har ingen andre tilknytninger til redaksjonen og har ikke vært involvert i arbeidet med denne anmeldelsen.