Leien til Mati Iskandarova (23) doblet seg på dagen

– De begynte å komme i fjor som turister. I begynnelsen leide de bare i to eller tre måneder om sommeren, men i september viste det seg at de faktisk ble værende, forteller Mati Iskandarova (23) om flyktningstrømmen til Georgias hovedstad etter krigen i Ukraina.

Universitas møter Mati hjemme hos henne i utkanten av Tbilisi, der hun sover på sofaen i brorens leilighet for å spare penger. Ifølge Mati var leieprisene i Tbilisi greie før krigen; tidligere kostet leiligheten 600 lari å leie (2597 NOK).

– I begynnelsen bodde jeg her gratis, fordi det ikke var spesielt dyrt å leie, men i september i fjor valgte utleieren å øke leien til det dobbelte.

For å få råd til å betale leien begynte hun å jobbe fulltid med kundeservice ved siden av matematikkstudiene ved Ilia State University:

– Etter universitetet drar jeg hjem, spiser middag og drar på jobb fra 20:00 til 04:00 på morgenen.

Broren og svigerinnen står opp til vanlig tid, mens Mati sover på sofaen i stuen. Dette er rutinen fem dager i uken.

– Jeg får fremdeles gode karakterer fordi jeg er god på det jeg gjør, men jeg kunne gjort så mye mer hvis jeg bare hadde litt mer tid, forteller hun.

Etterhvert fikk Mati, broren og svigerinnen utleieren sin til å senke leia til 900 lari (3895 NOK). Dette var akkurat nok til å bli værende, men det er fremdeles høye kostnader for den lille familien.

Mati hadde tidligere ikke betalt noe for å sove på sofaen til broren, men nå deler de leien på tre:

– Jeg tok selv initiativ til det fordi jeg så hvor mye de slet for å få endene til å møtes.

Høyere etterspørsel

En av grunnene til at leieprisene har økt er det store antallet flyktninger fra både Russland og Ukraina. Med flere på leiemarkedet blir etterspørselen høyere, noe som har resultert i en prisøkning for den jevne georgier.

Da koronapandemien startet, ble mye av undervisningen gjort digital, og flere studenter flyttet ut av byen til familiene sine for å spare penger. Da universitetene begynte med fysisk undervisning igjen, var krigen i Ukraina et faktum, og studentene kom tilbake til doble leiepriser. Dette førte til studentdemonstrasjoner i hovedstaden over mangelen på billige studentboliger.

– Før pandemien kunne man bo med to eller tre personer og jobbe deltid for å betale leie. Nå må man bo med enda flere og jobbe fulltid, forteller hun.

Ifølge Mati var det flere utleiere som ga inntrykk for at de ville øke leieprisene for å gjøre livet vanskeligere for russere.

– Da de økte leien, økte de leien for alle. De maskerte det under at de ville sverte russerne, men de fleste så en mulighet til å tjene mer penger, mener hun.

Det er generelt høyere levekostnader i Russland og Ukraina enn i Georgia. De har derfor mulighet til å betale høyere leiepriser, noe som går på bekostning av de lokale.

– De fleste russere som kommer hit er frilansere som kan fortsette å jobbe, så de har råd til det, forklarer Mati.

Ingen sure miner

Forholdet mellom Georgia og Russland har vært anspent i flere tiår, spesielt på grunn av krigen i Sør-Ossetia i 2008, hvor Georgia mistet 20 prosent av landområdene som nå ansees for å være under russisk okkupasjon. Tbilisis postsovjetiske gater er fulle av graffiti om Putin og de 20 prosentene.

Mati opplever at det er flere som distanserer seg fra russerne som ankommer landet.

– Det er mange georgiere som tenker: «Dere okkuperer allerede 20 prosent av landet vårt, og nå kommer dere til oss?»

– Noen tenker det, mens andre sier det høyt.

Selv om Mati har blitt personlig påvirket av de økte leieprisene, bærer hun ikke nag til russerne.

Hun opplever at de fleste har flyktet fordi de ikke støtter Putins politikk.

– Det er vel ulikt fra person til person, men jeg ser på mennesker som mennesker. Jeg tror ikke hvilket land du kommer fra definerer deg som person.

Ikke et valg

– Selv de som har dårlig råd, bryr seg ikke om hvor mye de må betale. De kan ikke dra tilbake til Russland, sier russiske Andrey Novikov (26) som kom til Georgia i begynnelsen av mars i fjor, rett etter krigsutbruddet.

Vi møter Andrey på den populære kafeen Lolita i Tbilisis bykjerne. Han har vært en trofast kunde på denne urbane kafeen, helt siden dagen han bestemte seg for å pakke sammen tingene sine og forlate Moskva.

Han forteller at han har forståelse for problemene russerne har skapt ved å komme hit, spesielt med tanke på de økte leieprisene. Han mener dette har ført til at flere har flyttet fra byen.

For Andrey og familien, var det likevel ikke et alternativ å bli værende i Russland.

– Vi forsto at det var utrygt for oss å bli værende i Russland fra første dag av krigen. Jeg husker at det var antikrigs-protester, men det var så få folk, og du kunne lett bli fengslet. Eller noe enda verre.

Erfaring med Putins harde linje

Sammen med kona og katten bestemte de seg for å booke en Airbnb og legge livet i den russiske hovedstaden bak seg.

Ved krigsutbruddet bestilte de flybilletter i fullt hastverk, gjennom Armenia, siden det ikke gikk noen direkte-flyvninger fra Moskva.

– Normalt koster billettene rundt 100 dollar, men prisene steg kjapt til 500, 700 og 1000 dollar, fordi alle i Moskva skulle dra, forteller han.

Andrey har tidligere vært offer for Putins harde linje. Han er svært kritisk til regimet, og har deltatt aktivt i demonstrasjoner de siste seks årene. I kjølvannet av forgiftningen og arrestasjonen av regimekritikeren Aleksej Navalnyj i 2021 var det massive demonstrasjoner i flere russiske byer. Andrey var blant dem som ble arrestert i Moskva.

Motviljen mot å delta i en eventuell obligatorisk militærtjeneste, spilte dessuten en uunngåelig rolle i beslutningen om å forlate landet.

– På dette tidspunktet var det ingen som hadde blitt innkalt til hæren, men vi visste at det kom til å skje. Men hvem skulle ville det? Jeg er en helt alminnelig, ung fyr, hvorfor skulle jeg ønske å drepe noen?

Den snilleste nasjonen

Andrey og kona er ikke alene om å beslutte å bosette seg i Georgia. Estimater viser at mellom 500.000 og en million russere siden begynnelsen av krigen har flyktet til nærliggende naboland. Georgia er blant de mest populære destinasjonene. Også andre tidligere Sovjet-stater, som Kasakhstan og Armenia, har fått kjenne på virkningene av de nye tilflytterne. Dette skyldes blant annet at landene ikke stiller krav til visum, noe mange andre europeiske land gjør.

Andrey har flere venner som har valgt å flytte til Armenia, men for de fleste falt valget på Georgia.

– Armenia og Georgia er veldig forskjellige. Armenia virker mer støttende overfor russiske myndigheter, mens i Georgia kan du se flagg og grafitti til støtte for Ukraina, forteller Andrey.

Den jevne georgier er nokså anti-russisk, og stiller seg på Ukrainas side i den pågående krigen, ifølge Andrey. I tillegg anser mange georgiere Ukrainas krig som en forlengelse av deres egen kamp for frihet, fra den russiske okkupasjonen av nordområdene Abkhasia og Sør-Ossetia.

– Hvordan opplever du da å bli møtt av georgiere som en ung russer?

– Det har faktisk vært fantastisk! Overalt ser du skrifter som «fuck Russia, fuck Russians, Russians go home», men det er ikke noe jeg bryr meg om. De fleste jeg har møtt har vært herlige, sier han og fortsetter.

– Mesteparten av russerne som kommer hit, motsetter seg russiske myndigheter og de er motstandere av krigen. Det er nok noe av grunnen til at det ikke er så store spenninger mellom russere og georgiere i Tbilisi.

Andrey forteller at skepsisen mot russere var større tidlig i krigens løp.

– Det var en morsom situasjon med kona mi. En georgisk dame kom bort til henne og sa at hun ikke fikk til å publisere noe på Facebook, og spurte om kona mi kunne hjelpe henne. I innlegget stod det: «Russians, you are not welcome here».

– Visste hun at dere var fra Russland?

– Sannsynligvis.

Han bærer likevel ikke nag til georgiere. Den georgiske gjestfriheten har trosset alle forventninger, og han går til og med så langt som å kalle Georgia for den snilleste nasjonen han noensinne har sett.

– Du vet, Russland har okkupert 20 prosent av Georgia. Russland angriper Ukraina. Likevel er folk imøtekommende og gjestfrie her, til tross for at ikke en eneste kamp til nå har vært vunnet.

Et dystert virkelighetsbilde

I Russland er det ikke lenger noe igjen for Andrey og kona. Broren hans er også bosatt i Georgia, moren bor i USA, og faren flyktet til Canada i starten av krigen. Bestemoren er det eneste familiemedlemmet han fremdeles har kontakt med i Russland, en relasjon som preges av dype uenigheter rundt krigens natur.

Det Andrey tidligere så på som den rike, innholdsrike russiske kulturen, har blitt overskygget av et dystert virkelighetsbilde.

– Du vet, du finner en sanger som du tenker er ganske god. Men til syvende og sist støtter han fascisme. For meg virker det som mye av det jeg tidligere kjente som Russland er forgiftet.

Om han skulle dratt tilbake, mener han at han enten ville risikert å bli innkalt, eller sendt i fengsel.

– Akkurat nå er det mye strengere enn tidligere. Jeg har støttet Ukraina. Jeg har både donert penger til ukrainske flyktninger, og det ukrainske militæret. Det alene tror jeg er nok til å skape problemer.

Andrey hevder den russiske sikkerhetstjenesten FSB kan hindre russere i å forlate landet, dersom det skulle vise seg at de støtter Ukraina. Flere av vennene hans har vært nødt til å slette apper som Whatsapp og Telegram, i frykt for å bli straffeforfulgt i Russland for å vise støtte til Ukraina.

– Jeg kan ikke dra tilbake til Russland «пока Путин жив». Det betyr «mens Putin fremdeles er i live».

– Tror du det ville løst noe dersom han døde?

– Jeg ber for det hver dag.