Generasjonsavskum? Meg? Ja – kanskje det.

Det er noe eget ved å få skryt for å være «ung og lovende». Når jevnaldrende skaper noe av høy kvalitet – politisk, litterært eller musikalsk – føles det som en kollektiv seier. En stolthet på vegne av generasjonen: «Godt jobbet, oss!»

Akkurat den følelsen traff meg da kritikerne flokket seg rundt 25 år gamle Martin Tilrems debutroman Et jentebarn. Men gleden fikk en bismak. For under hyllesten lå en nedlatende tone: en overraskelse over at en av «oss» kunne skape noe annet enn TikTok-klipp og halvferdige bachelorgrader.

Anmelderne lot seg fascinere – ikke av boken, men av forfatterens alder. «Knapt 25 år gammel debuterer han med en historisk roman fra 1814 om Norges siste krig mot våre naboer i øst,» skriver NRK. «Martin Tilrem skriver med en dempet og sober gammelmodighet man ikke vanligvis forbinder med menn på hans alder,» hevder Dagens Næringsliv.

Og så, midt i all denne fordekte generasjonsrosen, kom den brutale dommen fra Morgenbladets Eirik Riis Mossefinn: «Det er selvsagt oppsiktsvekkende at en tjuefireåring skriver en inderlig, spenningsdreven og sentimental fortelling satt i 1814, mens hans jevnaldrende spiller dataspill og doomscroller seg inn i diffuse psykiske plager.» Nei. Nei, nei, nei.

Der sto de. De tre uunngåelige: dataspill, doomscrolling og psykisk uhelse.

Lytter du til debatten om vår generasjon i pressen, er det alltid en undertone av avstand. En følelse av at vi ikke blir forstått – eller at vi rett og slett ikke er verdt å forstå. Det vi skaper, reduseres til anekdotiske bevis på en generasjon som har mistet retningen.

Og hva med nyhetsmediene? Der stoler jeg ofte på VG, et medium generasjonsjustert nok til at jeg ikke føler meg håpløst ung. Derfor skulle man tro at VG-sjefen selv, Gard Steiro, en mann moderne nok til å få chip-implantat i hånden, faktisk var i takt med tiden.

Men nei. Der er vi igjen, i den evige runddansen: «Hvordan får vi unge mennesker (eller som VG definerer dem: alle under 40) til å lese nyheter, når papiravisa er borte fra frokostbordet?», diskuteres det i deres podkast Mediebobler. Svaret deres? Terskelen for å delta i «ytringsfellesskapet» er høy.

Og den slappe analysen orker jeg ikke. Ikke nå. Ikke mer. Hele debatten føles som et kommunestyremøte der elevrådsledere inviteres for å diskutere ungdommens behov. Politikerne nikker og tar notater – for så å låse dem ned i en skuff. La dem støve ned. Og til slutt sette fyr på hele forbanna kommoden.

Så kanskje vi heller burde lytte til Morgenbladets kulturpodkast? Her forklares generasjonsgapet med... små mikrofoner. Ifølge kommentator Aksel Kielland lar vi oss styre av dem. Vi spiser der den lille mikrofonen sier vi skal spise. Vi trener der den lille mikrofonen sier vi skal trene. Generasjon Z har «eventifisert livet», hevder han – vi kan ikke bare være sammen, vi må spille minigolf eller lage keramikk.

Og vet du hva? Kanskje han har rett. Men jeg venter fortsatt på en analyse som forstår oss, ikke bare avskriver oss. Så om du hater TikTok-journalistikken? Si det. Synes du unge er late nihilister? Rop det ut. Men slutt å blande alt som skapes av denne generasjonen i én grøt av lav forventning. Kall idioter for idioter – ikke hele generasjonen.