Må vi ha det inn med teskje og valpeblikk?

Det har ikke manglet på voksne som ergrer seg i offentligheten over hvor vanskelige dagens ungdommer er. Generasjon Z, en konservativ, woke, nyhetsunnvikende, lat, skjermavhengig og kynisk, men samtidig sensitiv, generasjon. Vi har tusenvis av underholdningsplattformer å velge mellom, flere av dem skreddersydde til våre egne interesser. Hvordan skal mediene konkurrere? Kappløpet om den unge leseren tilspisser seg. 

De store mediehusene har inntatt TikTok. Videoer fra Aftenposten, TV2, VG og Nettavisen, for å nevne noen, er ofte å se i feeden. Rikskringkaster NRK har avstått fra den kinesiske plattformen, men satser likevel på videoer i kortformat, med valpeøyne som gjerne vil ha kontakt med deg mens du doom-scroller gjennom overskriftene. Journalister er ikke lenger ansiktsløse formidlere som kan gjemme seg bak fakta, tekst og kilder. Sosiale medier-journalistene eksisterer i en underlig limbo mellom influenser og journalist. De er ansikter man kan kjenne igjen på gaten, de er i større grad «offentlige personer» enn journalister generelt. 

Tillitsbarometeret, en undersøkelse utført av Respons Analyse for å måle velgernes tillit til norske institusjoner, viste i 2023 at kun 54 prosent av aldersgruppen mellom 18 og 29 har tillit til norske medier. Det er kritisk. En mediebransje som allerede sliter er avhengige av tillit (og abonnenter) for å kunne ha en fremtid. Mange får nyhetene sine gjennom sosiale medier og det er lurt å finne leserne der de er, men unge har ikke mistet evnen til å forstå komplekse saker. Dersom unge opplever at journalistikken rettet mot dem er «fordummende», som student Helene Asphaug mener i sin kronikk i NRK denne uken, skyter mediene seg selv i foten. 

Det er sannsynlig at de som først velger å se en nyhetsvideo fremfor å scrolle videre til mer «underholdende» innhold allerede har en viss samfunnsinteresse. Unge i dag har ikke mistet evnen til å oppsøke det som interesserer dem, de trenger ikke videoer av journalister med valpeøyne på forsiden for å vurdere om noe er relevant eller ikke. 

Når så mange av de store nyhetshusene i Norge har valgt å gå denne retningen, tyder jo det på at et eller annet funker. Markedsavdelingene har sikkert en undersøkelse som viser at det er nettopp valpeøyne de unge vil ha. Redaktørene vi intervjuer i vår sak virker ganske sikre på at det de gjør er riktig. Samtidig er de lite villige til å diskutere sin tilnærming når de får kritikk fra en som faktisk er midt i målgruppen de er så opptatte av å nå. 

Overvekten av sakene som produseres her i landet handler om helt andre ting enn one night stands, hva tenåringer kjøper på Normal eller leppepomade, som er eksemplene Asphaug trekker frem. Journalistikk om «viktige» ting, som krig, politikk og økonomi, det er tilgjengelig. Vår anbefalte løsning er uansett å lese papiraviser. Der slipper du valpeøyne og senebetennelse i tommelen. Aller helst bør du selvfølgelig lese Universitas.