– Jeg dro med knust hjerte

Den 14. august lander et fly fra Kairo på Gardermoen. En av passasjerene på flyet var medisinstudenten Mohammed Yosri Abuselmiya (23). Abuselmiya blir møtt av blitzen til ivrige journalister og andre som vil ønske velkommen med norske flagg. Han er en av de ti studentene fra Gaza som fikk lov til å ta et semester av medisinstudiene ved Universitetet i Oslo.

Seks søstre igjen

Nå er skoleåret godt i gang og mediestormen har stilnet. Abuselmiya møter Universitas med et smil i oppgangen til Blindern studentboliger. Hybelen er liten og veggene er hvite. Det lukter krydder og urter. Fra skrivebordet til Abuselmiya høres lave bønnerop.

– Vil dere ha te?

Absulemiya lager sort te med ferske mynteblader og masse sukker. Tross sukkeret er det kardiolog han drømmer om å bli. 

Absulemiya begynner å fortelle om sin familie. Faren hans er sivilingeniør, og moren har vært hjemmeværende for å passe på alle barna.

– I min familie er det seks jenter, og jeg er den eneste gutten, forteller Abuselmiya og fortsetter:

– Hun eldste er advokat, og den minste, Sara, er veldig pen. Hun liker å leve som folk flest, men dessverre er ikke det mulig. Hun er fortsatt i Gaza.

Fra Gaza til Egypt

Den 7. oktober iverksatte den palestinske militante gruppen Hamas et omfattende rakett- og bakkeangrep mot Israel. Dette førte til flere døde og skadde blant sivile og militært personell. Israel svarte med motangrep i Gaza, noe som ytterligere forverret situasjonen. Siden den dagen har hele byen familien til Mohammed bodde i vært nedstengt.

– På den 12. dagen av krigen, eller den 19. oktober, ble hjemmet til familien min bombet, sier Abuslemiya. 

Etter at familien hans mistet hjemmet sitt, dro alle sammen til Rafah for å søke ly.

– Det er en kompleks situasjon der. Skolene og sykehusene er brukt for å bo. Så allerede fra den syvende oktober ble det ikke mulig å studere.

Den 24. april i år dro han til Egypt i håp om å fortsette studiene.

– Familien min gav meg en mulighet til å dra. Faren min sa til meg, du må dra, så dra nå, og vi vil være her som resten av folket i Gaza, forteller Absulemiya.

– Så jeg dro med knust hjerte. Hva annet kan jeg gjøre?

Vondt i hjertet

Drømmen om å bli lege har lenge styrt Absulemiyas liv, og det er det som nå har fått han til Oslo.

– Jeg startet å studere medisin fordi det er min fars drøm. 

 En dag begynte fikk faren smerter i brystet. Et eller annet var galt med hjertet. Det var Abuselmiya som ble med til akuttmottaket. Det ble en livsendrende opplevelse. 

– Tilstanden der var ikke bra. Det var lange ventetider. Legene hadde verken kapasitet eller tid. 

Abusemya følte at faren ikke fikk god nok hjelp. Da innså han at han selv kunne utgjøre en forskjell. 

– Så jeg bestemte meg for å bli lege, sier Abuselmiya og begynner å le.

– Jeg måtte bli en hjertelege for å hjelpe mennesker!

Alene sammen

Etter at Gazastripen stengte ned tok det lang tid før Abuselmiya kom seg ut.

– Jeg levde rundt syv måneder i krigen. Det er en forskjell på 180 grader i forhold til hvordan jeg lever nå.

Abuselmiya ser ut av vinduet på regnet som plasker utenfor. Det er lite som minner om livet hjemme. 

– I Gaza vandret jeg bare rundt i gatene for å samle ved, slik at jeg kunne lage et bål for å koke vann eller lage mat. Bare for å holde meg levende.

Han forteller at det er vanskelig for han å vite at familien fortsatt er der. Spesielt vanskelig fordi de ikke kan snakke sammen.

– Det er veldig vanskelig å få kontakt med dem siden de ikke har dekning. Men jeg må være her, for jeg er her også for dem.

Abuselmiya sliter med å finne ordene. I går kveld prøvde han å ringe dem, men fikk ikke svar.

– Noen av dem er gått bort.

Det blir stille i rommet.

– De sliter bare med å samle mat og vann. Kun livets nødvendigheter. De finner ikke et sted å sove om natten, fordi det er bombet så mange steder.

– Men her har jeg en stor mulighet. Så jeg prøver å tilpasse min tilværelse. Absulemiya justerer sittestillingen

– Jeg klarer ikke sitte stille store deler av tiden. Men naturen her er helt utrolig. Vi har ikke det i Gaza. Fra en ende til den andre er Gazastripen rundt 50 km, forteller Abuselmiya og smiler trist.

– Så det er ikke plass til natur.

I fotsporene til de døde

I juli fikk mange av studentene fra Gaza først avslag på søknad om studentvisum av UDI. Dette grunnet UDI med «manglende returforutsetninger». Kort tid etter beslutningen tok regjeringen grep og fikk Utlendingsdirektoratet til å reversere sin beslutning. Dermed fikk Abuselmiya og de ni andre medisinstudentene fra Gaza lov til å ta et semester ved det medisinske fakultetet på UiO. Dette tas sammen med andre utvekslingsstudenter fra hele verden. 

Etter dette er planen at Al-Azhar Universitetet i Kairo skal åpne i desember i år for studentenes videre utdanning.

– I klassen min her i Oslo er det utvekslingsstudenter. Vi får snakke med folk fra ulike land, og utveksle våre erfaringer og kunnskap.

Han forteller hvor takknemlige de er for en slik velkomst, men at det fortsatt er vanskelig å omstille seg.

– Vi må si takk, men jeg er fortsatt veldig forvirret.

Abuselmiya sitter på stolen men beveger bena rastløst. Selv om han er takknemlig for den muligheten han har fått, er veien til målet fortsatt lang og uforutsigbar.

– Hva vi drømmer om, og hva vi håper på, er å fullføre utdanningen. Gaza har mistet mye av sitt helsepersonell, og medisin er livets pulsåre. 

Abuselmiya understreker hvor viktig det er for han å fullføre utdanningen.

– Mange av mine veiledere og mine lærere er døde. Så vi må fortsette i deres spor.

Veien tilbake

Abuselmiya er klar over at denne tilstanden ikke kommer til å vare. Etter endt semester på Blindern, må han igjen ut å reise.

– Nå er vi her. Vi har reist fra Asia til Europa for å gjøre store ting, og vi må være sterke nok til å vise at medisinstudentene, og det palestinske folket, ikke kan knekkes.

Han stopper og tar en slurk av teen.

– Du vet, livet handler ikke bare om å samle penger, bo et fint sted, eller å ha en fin bil.

Abuselmiya ser tankefullt ut i rommet. 

– Vi er et veldig rart folk. Vi er både døde og levende. Han leter etter de riktige ordene, før han fortsetter: 

– Vi må være sterke nok og vi må hjelpe folk i hele verden. Fordi livet handler ikke om å drepe mennesker eller barn.

For Absulemiya har det alltid vært viktig å hjelpe andre.

– Fordi de har familie, de har barn, de har et liv, de har drømmer.

Spesielt for menneskene i Palestina føler han et ansvar. 

– Og for det palestinske folket. Vi er mennesker, vi har drømmer, vi har håp, vi har barn, og hele tiden prøver vi bare å være som andre.