Universitetet må ikke boikotte Israel

Israels brutale krigføring i Gaza går snart inn i sin andre måned. Så langt har 14.000 palestinske sivile blitt drept, nesten halvparten er barn. Å sitte på andre siden av jordkloden og følge med på Israels groteske krigføring er frustrerende, vanskelig og trist. Vi er mange som lurer på hva vi kan gjøre for å hjelpe: Hvilke politiske handlinger har gjennomslagskraft? Hvor monner det? Hvordan kan vi stoppe dette? 

Flere hundre akademikere og administrativt ansatte ved universiteter rundt om i Norge har undertegnet et opprop for en akademisk boikott av Israel. Akademisk boikott er definitivt å ta et standpunkt, og det vil være en tydelig politisk handling. Jeg forstår godt at det er fristende å stenge dørene, men å åpne opp for en akademisk boikott er en uansvarlig og korttenkt handling. 

Vi må tenke større og mer langsiktig enn som så. Selv om verden ser mørk ut, må vi fortsette å beholde troen på akademias verdi: ytringsfrihet, åpenhet, tillit og kunnskap er det vi trenger for å gjøre verden til et bedre sted. En boikott vil kun forhindre dette. 

Ved å ta et politisk standpunkt i en konflikt, som å tillatte akademisk boikott, forhøyer universitetet et synspunkt over et annet. Det vil gjøre det vanskeligere for studentene å si det de mener, og dermed innskrenke ytringsrommet. 

Det studentene har til felles er at vi streber etter kunnskap og sannhet, at det finnes ulike meninger og perspektiver blant studentene vil bare ta oss enda nærmere en sannhet om verden. Universitetet skal være en trygg arena for meningsutveksling, mangfold og debatt. 

Universitetet har en lang tradisjon som arena for læring og sannhetssøken. Vi studenter skal lære så mye som mulig, så bredt som mulig, slik at vi kan gå ut i verden og jobbe for å bevege samfunnet i en ny og bedre retning. 

Vi vil aldri kunne løse noe eller hjelpe noen ved å stenge dem ute. Man kommer ikke frem til løsninger, kunnskap og sannhet om man ikke ser hele bildet. Å skulle åpne opp for å sette grenser for kunnskap, strider mot universitetets natur.

Selv om universitetet ikke går inn for en akademisk boikott, har norske og internasjonale forskere likevel et ansvar når man velger hvem man samarbeider med. Å kunne velge hvem man samarbeider med og hva man forsker på inngår allerede under akademisk ytringsfrihet. 

Det finnes israelske akademiske institusjoner som støtter okkupasjonen, oppfører seg rasistiske mot ikke-jødiske studenter, og rasjonaliserer den etniske rensingen av palestinere gjennom sin forskning. I disse valgene må forskere selvsagt være sitt etiske ansvar bevisst.

Det viktigste universitetet kan gjøre i en tid som dette, er å oppmuntre til forskning på konflikten, og opprettholde kontakten med både palestinske og israelske akademikere. Det er bare slik vi kan sikre oss mer kunnskap, som vi desperat trenger for å forstå konflikten. 

De kan arrangere panelsamtaler med professorene våre, for å opprettholde oppmerksomheten og øke studentenes kunnskap. De kan ta imot studenter på flukt fra Gaza. De må følge opp våre palestinske og israelske studenter på campus, som kunne melde om søvnløse netter og frykt til Universitas tidligere i oktober. 

Det er ikke lett å vite hva som monner, men en akademisk boikott er bare kortsiktig, symbolsk politikk som kun vil ramme oss selv. I prosessen mot å løse konflikten, og i årene som kommer vil vi trenge historikere, statsvitere, filosofer, språkstudenter, jurister og flere. 

Universitetet må fortsette å utdanne mennesker som har fått lov til å tenke høyt, tenke nytt, diskutere og være kritiske. Det får du bare ved å skape et godt ytringsrom. En viktig ting vi alle kan gjøre for Gaza, er å aldri miste troen på at samarbeid, forståelse og kunnskap er veien mot å skape fred og forsoning.