«Krigen reduseres til en fotballkamp»

Avhengig av hvem du spør, startet konflikten mellom Israel og Palestina i 1948, i 1918, en gang på 1800-tallet eller i Romerriket. Ikke ufortjent har konflikten blitt døpt «verdens vanskeligste konflikt». Mang en amerikansk president og spesialutsending fra FN har prøvd å få på plass en løsning. 

Med utviklingen vi har sett etter Hamas’ angrep for et par uker siden, har likevel konflikten tatt en ny og kaotisk vending. Verdens vanskeligste konflikt har blitt enda vanskeligere.

Når dette skrives, nøyaktig to uker etter krigen startet, er allerede minst 4300 palestinere drept og 13500 skadet på Gaza. Samtidig er omtrent 1400 israelere drept, og 210 mennesker er tatt som gisler. I tillegg er minst 95 palestinere drept på Vestbredden siden krigen brøt ut. Lidelsene og tragediene er på en enorm skala.

Etter at Israel innførte en full blokade av Gaza får innbyggerne der heller ikke vann, strøm eller medisiner. FN regner med at rundt 1,4 millioner mennesker i Gaza er fordrevet fra hjemmene sine. I disse dager har endelig lastebiler med nødhjelp begynt å komme inn til Gaza. Men foreløpig er det bare en liten dråpe i det enorme havet av desperasjon. Ifølge NTB står minst 200 lastebiler med medisiner, mat og vann klare utenfor Gaza, uten å få slippe inn.

Og som ikke alt dette var tragisk nok, forteller Redd Barna at et barn dør på Gaza hvert 15. minutt. En full israelsk bakkeinvasjon av Gaza, som alle venter på i skrivende stund, vil mest sannsynlig legge hele området i grus, samtidig som Israel risikerer å bli sittende fast i en hengemyr i årevis.

Til tross for de humanitære lidelsene blir frontene stadig steilere – i Midtøsten, i Europa og til og med her i Norge. Det later til at det blir stadig viktigere å gjøre det kjent hvilken side du står på i konflikten. Støtter du Palestina eller Israel? Verdens vanskeligste konflikt reduseres til noe som ligner på en fotballkamp. At en hver nordmann skal vite nok om denne konflikten til å kunne ta stilling til den er i seg selv absurd. Samtidig, i møte med en enorm krise, konkurrerer vestlige land i å være først ute med å fordømme det ene eller det andre.

I tillegg har det blitt holdt en lang rekke protester, både i Norge og i andre europeiske land. På de aller fleste bæres det enten israelske eller palestinske flagg. Det skal selvsagt være lov å vise støtte til den ene siden eller den andre, men hva med en protest til støtte for den katastrofale humanitære situasjonen? Eller et opprop mot forakten for menneskeliv? 

På toppen av det hele viser verdens politikere manglende handlekraft. En hel arbeidsdag settes av i Stortinget slik at opposisjonen kan overbevise statsministeren om å kalle Hamas for en terrororganisasjon. Hamas sammenlignes med IS, mens studenter på eliteuniversitetet Harvard sier at «apartheid-staten» Israel har all skyld. I Kairo ble det holdt toppmøte uten noen av de mest sentrale aktørene til stede, og toppolitikerne som deltok, klarte ikke engang å enes om en felles uttalelse.

Denne fastlåste konflikten løses ikke ved å fordele skyld, peke finger og kalle hverandre stygge ord. Den løses heller ikke ved å holde flammende innlegg og lange taler. De humanitære lidelsene vi nå ser på Gaza og i Israel er resultatet av en langvarig konflikt som det internasjonale samfunnet ikke har klart å løse.

Ja, krigen som raser nå må stanses. Men når denne krigen en gang er over, vil den dyptgående konflikten mellom Israel og Palestina fortsatt være der. Hvis det er et tidspunkt i historien hvor verdens land skal sette hodene sine sammen og finne en løsning, så er det nå. For oss vanlige folk bør ikke fokuset være på å velge den ene eller den andre siden. Vi bør heller ta til orde for å bedre den grusomme humanitære situasjonen, og holde politikerne ansvarlige når de ikke klarer å finne en løsning på en så langvarig konflikt.