Fra syv til én time om dagen

Studenter bruker skjerm som aldri før. Fjorårets Shot-undersøkelse (Studentenes helse- og trivselsundersøkelse) viser at 7,2 timer av den gjengse students døgn brukes med nesa i en skjerm. Studier og hverdag legger opp til bruken smarttelefon.

Er det mulig å kun ha tastetelefon, eller er studentenes syv skjermtimer uunngåelige? Universitas sine utsendte prøvde seg en uke med kun tastetelefon, med maks en time datamaskin.

Scrolle-abstinenser og midtlivskrise

Vanja Krøvel

Journalistikkstudent ved Oslomet

Livet mitt nådde et toppunkt i 2009. Jeg var høyest i klassen, best på lesing og høy på meg selv. Kanskje det som skal til for å få opp livsgleden er å skru tilbake klokka? Målet mitt med tastetelefon-eksperimentet er altså å lese mer, og ikke minst - bli bedre enn alle andre.

Voksende livsglede, voksende ego

Forelesningssalen fylles av mobil- og pc-skjermer. Hun foran meg lager en tiktok, de bak sender meldinger og de fleste scroller nyheter. Men med notatblokk skjer noe rart. Jeg følger faktisk med i forelesningen. Ettermiddagen er fredsom. Støvet børstes av den gamle platespilleren og boken hentes frem. Var det slik mine forfedre levde for tyve år siden?

Onsdag kveld møter jeg noen venner som er svært lite positive til tastetelefon tilværelsen.

– Folk bruker ikke tastetelefon fordi de vil oppnå noe, kun fordi de vil føle seg bedre enn alle andre, sier venninna mi.

Vennene mine kjenner meg altfor godt. Jeg er høy på meg selv med et raskt voksende ego.

Fanget i mitt eget hode

Allerede på dag to sprekker jeg. Katastrofen inntreffer når jeg glemmer å skru av smarttelefonen etter billettkontroll. Fra lommas dyp vibreres det. Instagram skriker sitt dype savn. Fristelsen av å finne ut hvordan det går med hun jeg datet for to år siden tar over. Skyldfølelsen er overveldende når det scrolles.

På dag fire blir jeg blir ordentlig lei. Sutrete, barnslig, sliten, og sint lei. Abstinensene melder seg for fullt. Hvert femte minutt vibrerer mobilen i lomma, men når jeg drar den opp viser det seg å bare være en hallusinasjon. Vondt i hodet har jeg også.

Jeg er lei av å være overlatt til tankene mine. Uten en hjernedød distraksjon havner jeg fort til en prematur midtlivskrise. Alle tankene gjør at jeg blir rotete, ukonsentrert og ikke enser omverdenen.

Ingen Canvas i 2009

Å ikke kunne følge med i samtiden merker jeg spesielt som Oslomet student. Oslomet bestemte seg i høst for at all Feideinnlogging krever tofaktorautorisering. Dette gjøres gjennom en app, noe jeg kan se langt etter med min lille Nokia.

Jeg får hverken tilgang til timeplan, romnummer til forelevsninger, pensumliste eller å melde meg på ekskursjoner. Alt i alt er det nærmest umulig å studere journalistikk på Oslomet uten smarttelefon og pc.

Ølbriller og bakfullhet skaper enda flere problemer

Når helga kommer og ølen drikkes, oppdager jeg at mitt vanligste alkoholrelaterte problem ikke skjer. Terskelen for fyllaringing er ganske mye høyere med tastetelefon, og ingen gamle spøkelser vekkes denne helga. Hvordan er man bakfull uten skjerm? Vanligvis er scrolling livredderen, men slapp, dehydrert, klam og klein kan jeg bare lese.

Når hjernen stopper å fungere, og kroppen er for sliten til å gå, har jeg ikke annet valg enn å høre på radio mens jeg synes synd på meg selv. Heldigvis har telefonen min snake.

Til ettertanke

Målet om å være høy på seg selv er nådd. Når alle sitter med nesa ned i skjermen, mens jeg leser bok på trikken, så føler jeg meg, ja, faktisk bedre enn alle andre.

Det å være fanget i sitt eget hodet har ikke vært utelukkende bra, men når uka er forbi og smarttelefonen låses opp, melder angsten seg sterkere enn før. Jeg har over 80 varsler, og takler det rett og slett ikke. Begrenset skjermtid skrus på umiddelbart, apper slettes og varsler blokkeres.

Jeg skulle ønske skjermfri uke var noe jeg kunne gjøre oftere, men det oppleves umulig å leve uten Canvas og Google Maps. Fra nå av har jeg i det minste min elskede Nokia liggende i nattbordskuffen til neste gang jeg har en studiepause.

En uke i ro og mak

Freyja Eikrem Ims

Litteraturstudent ved UiO

Jeg liker å tro at jeg er en fri sjel som ikke trenger en smarttelefon for å fungere. Men jeg tar meg selv stadig i å svømme i appenes hav, i håp om litt kjapp stimuli. Med en konsentrasjonsevne til å le av, og en redsel for sosiale mediers dommer, var jeg klar for en ukes ferie vekk fra smarttelefonen.

Uten kart og kompass

Jeg starter uken uten forberedelser. Uten å ha månedsbillett, eller en anelse om hva som står på konti, kaster jeg meg ut i uken. Hele dagen føler jeg på en viss uro over ting jeg fryktet å gå glipp av, men uten telefon som fasit lever jeg i en lykksalig ignoranse, og uroen dabber av utover kveldingen.

Dag to som analog nomade befant jeg meg i en merkelig situasjon, da jeg gikk meg vill. Jeg skylder på solen som blendet meg og førte meg på avveie. Uten kart og kompass til å navigere meg ut av ukjent farvann, ble jeg tvunget til å finne veien på egenhånd.

Jeg ankommer Blindern forsinket og forvirret, men med en følelse av frihet. Hvis ikke jeg vet hvor jeg er, vet ingen andre det heller.

Fjernhetens fordel

Det å stå opp uten alarm på telefon går foreløpig helt fint. Jeg har en indre stressindusert vekkerklokke, som vekker meg åtte hver dag. Jeg er av dem som tar notater for hånd, som mange av mine medstudenter på Blindern, så jeg føler meg ikke utestengt i forelesningssalen.

Jeg savner heller ikke ruter-appen. Hva hjelper det meg å vite hvor lenge jeg må vente på trikken? Og kommer en kontrollør, er jeg kjapp på foten.

Utover i uken starter det å gå nedover. Hjernen min begynner å bli sliten av å ikke kunne belage seg på en smarttelefon til å huske alt, og med hjernen i overtenning er det vanskelig å forholde seg til andre. Men en slik fjernhet er bare en ulempe for de rundt meg. Jeg går rundt i byen, syngende og smilende for meg selv, og føler meg mer tilstede i egne tanker.

Jeg holder på å bli påkjørt noen ganger i min fjernhet, men smiler uansett. Ei heller kommer jeg meg på seminar, men en lærer masse av å flanere rundt i byen.

Tastetelefon til besvær

Endelig ser jeg også en fordel ved å bo i kollektiv; muligheten for menneskelig kontakt, i eget hjem. Fredag morgen gir de meg min daglige nyhetsoppdatering, og nok sosial interaksjon og irritasjon, til at jeg frivillig leser pensum.

Men skjermtid er savnet, så jeg og andre halvdel av eksperimentet, drar på kino. Billettene skaffer jeg ved å bestikke en venn med noen kontanter. Problemet kommer da vi skal hente ut billettene, men ingen er på jobb i billettluken. Dermed må vi krype til korset og si at vi ikke har telefon, og med det ikke bevis på billett. Men de er godtroende, og slipper oss inn.

Helga blir oppslukt av jobb, og tiden går fort. Bussturen dit bruker jeg på å lese. Jeg får ikke stemplet inn når vakten min starter, men jeg klarer meg uten lønn. Jeg jobber som servitør på minstelønn for kundene, ikke penger.

Med Nokiaen som jeg stadig glemmer å lade, merker jeg hvor viktig det er å holde avtaler. Når jeg skal møte en venninne, og telefonen dør, sitter jeg i spenning på avtalt møtested. Hva om hun har glemt avtalen, eller trekker seg i siste liten, og jeg skamfullt må forlate kafeen alene? Konsekvente mennesker som vi er, holdes avtalen, og kaffen drikkes.

Til ettertanke

Tidsfordriv ble erstattet med vin, meldinger ble fulle av skrivefeil, så jeg ringte heller, musikk ble mer verdsatt når jeg måtte hjem til cd-spilleren og samtaler ble mer spennende uten distraksjoner.

På studiefronten var fraværet av smarttelefonen ingen hindring: Ingen unnskyldning til ikke å lese, jeg belaget meg på studievenner for å vite hvor jeg skulle møte opp og det ble heller ikke kastet rare blikk i min retning når jeg dro frem en Nokia på lesesalen.

Det er fullt mulig å leve uten smarttelefon. Det er bare litt mer ork. Jeg ble kanskje en byrde for dem rundt meg, som måtte hjelpe meg å holde tritt med alt som skjedde innenfor smarttelefonens verden – men jeg må ærlig innrømme at jeg er fristet til å forlate smarttelefonens verden for godt. Snakkes på SMS.