– Fakultetet fraråder oss å gå videre med fusk

– En pragmatisk ordning på et større strukturelt problem, mener Thorgeir Kolshus om Sosialantropologisk institutts innskrenkning av bruk av hjemmeeksamener på 1000-nivå.

Kolshus er stipendiat og emneansvarlig på grunnemne på bachelornivå ved instituttet, og mener innskrenkingen kom som en konsekvens av at han høsten 2004 oppdaget at en eksamensbesvarelse var direkte avskrift av en lærebok. Instituttet tok da kontakt med Det samfunnsvitenskaplige fakultet (SV).

– De frarådet oss å gå videre med saken utover å stryke kandidaten. Jeg insisterte, men da fikk instituttet beskjed fra sentralt hold om at man i praksis ikke kunne finnes skyldig i fusk på 1000-nivå, forteller Kolshus.

Han setter spørsmålstegn ved hva som kan straffes, hvis et så tydelig eksempel ikke blir ansett som alvorlig nok. Instituttet skal ha flere lignede eksempler. I dag går han ikke videre med saker han selv er helt sikker på er fusk med overlegg.

– Jeg tør ikke spekulere i om det er en generell trend ved universitetet, men synes det er rart hvis det kun er Sosialantropologisk institutt som får en slik beskjed.

Slapp holdning

Kolshus tror det er mange som reagerer på holdningen fra øvre hold.

– Mengden fuskesaker gjorde at vi måtte gjøre hjemmeeksamener om til skoleeksamen. Det er synd. Hjemmeeksamen er en fin måte å trene opp ferdigheter på, og er også mer i tråd med studiereformen enn skoleeksamen, sier Kolshus.

Arne Kalland, leder for bachelorprogrammet ved Sosialantropologisk institutt bekrefter trenden.

– Fakultetet fraråder oss å gå videre. Det er en slapp holdning og frustrerende for ansatte som prøver å opprettholde kvaliteten, sier han.

Rettsaparatet skremmer

Ved hjemmeeksamen undertegner studenter et dokument hvor de erklærer at de kjenner til reglene for fusk, og at de ikke har fusket ved innlevert eksamen.

Kolshus tror grunnen til fakultetets tilbakeholdenhet kan være at bevisbyrden fra instituttet er for stor, og at det dermed ikke blir sett på som noe vits å gå videre med saken.

– Instituttet må mer enn å insinuere at studenten har forstått dokumentet for hva som betegnes som juks. Rettes det tvil til instituttets informasjon på området, går det i studentens favør. Ferske studenter kan spille og si at de ikke visste noen ting, sier Kolshus, og legger til:

– Rettsapparatet rundt studentene skremmer universitetet til å ta tak i sakene.

Snill med ferske studenter

Mona Bye ved eksamenskontoret på SV-fakultetet kjenner seg ikke igjen i beskrivelsene til Kolshus og Kalland.

– Dette overrasker meg. Vi vil jo gjerne ta fusk alvorlig. Konkrete saker blir alltid vurdert for seg. Det er instituttet som tar den faglige vurderingen. Men så langt har ikke jeg opplevd en uenighet om saker skal tas videre eller ikke, sier Bye, som tiltrådte høsten 2004.

Hun forteller at fakultetet følger retningslinjene om å være varsomme med ferske studenter for hva som er faglig umodenhet og hva som kan betraktes som fusk.

– Vi skiller mellom omfang og grad. En eldre student som tar 1000-fag bør vite hva som er rett og galt. Hvis en ung student har klippet og limt rett fra internett er det et eksempel på fusk, men hvis det mangler kildehenvisninger noen steder hvor det ellers er brukt riktig og er fra samme kilde, kan det gå som faglig umodenhet.

– Men aviser du påstandene helt?

– Jeg kan jo ikke utelukke at det har skjedd noe før min tid, men ellers er dette noe jeg ikke vet noe om, svarer Bye, som forteller at fakultetet nå er i dialog med instituttet.

Uforståelig

Heller ikke sekretær i Klagenemda, Finn Ragnar Berger, skjønner kritikken.

– Jeg synes det høres snodig ut. Det er ikke nemdas holdning. Vi har gjennom årene lagt oss på en linje der ferske studenter gis mer rom for feil enn erfarne. Men, dette betyr ikke at saker ikke skal sendes videre til oss, noe som er betenkelig hvis ikke blir gjort, sier han.

Kolshus mener fakultetet og Klagenemda bortforklarer.

– Deres svar kan tolkes på to måter: Den diplomatiske, ting har kanskje endret seg. Og den kyniske, å si at man ikke kjenner seg igjen, og slik distansere seg fra problematikken.