Samtidens motiver i fortidens farger

Blant Bjørvikas strenge og sterile blokker, gjemt i skyggen av Munchmuseet, finner man et kunstgalleri som for øyeblikket er hjem til en spennende gjeng; fra flat keramikk og hundelignende treklosser, til en samtale med en stråmann.

FUS, eller Fem Unge Stemmer, er en gruppeutstilling som leverer ung kunst, av unge kunstnere fra den norske samtidskunstscenen. Årets unge stemmer er Alfred Brekke, Naeun Kang, Lars August Stensli, Lydia Soojin Park og Finn Adrian Jorkjen.

Den første som fanger blikket mitt, er Brekkes trestatue “Bajas”. Med blå øyne og et stort, påmalt smil er det vanskelig å ignorere den, og idet jeg endelig greier å bryte øyekontakt, blir jeg igjen fanget av Bajas’ blå øyne, men denne gangen i maleriet “Flat Bajas”.

I et forsøk på å rømme fra Bajas, havner jeg plutselig i et ekspresjonistisk hjørne, med Stenslis oljepastell-bilder. Tankene vandrer til Munch, med farger som tar kontroll over maleriets motiver, men fremdeles evner å fremstå som utfordrende, og ikke fanget av fortidens ismer.

Videre rundt på galleriets vegger blir jeg gjort oppmerksom på flere motivløse malerier, alle av Kang. “Ghost” og “Divinity Issues” er malt i en blanding av akryl, olje og voks, og gir, i sin mangel på motiv, rom for refleksjon.

Om du ikke er i humør for å reflektere, kan du heller snu blikket mot midten av rommet, hvor en finner fem keramiske skulpturer, alle i ulik farge og fasong. Skulpturene, eller vasene, er laget av Park, og det virker som om hun her leker med keramikkens evne til å skape rom, og med det også flate. I “Happy Tears” viser Park leirens evne til å utfolde seg i det tredimensjonale rom, mens i “ The Painting” tar keramikken form som et leire-lerret, og trer dermed inn i det todimensjonale.

Foruten vibrante farger og utforskende kunstformer, er utstillingen også godt gjennomtenkt. KÖSK har lekt med detaljer og har med det plassert Stenslis maleri “Joint Frogner” – som avbilder to gutter som står og røyker på et av Frogners hjørner – på et hjørne i utstillingens lokale.

Etter å ha vandret rundt i lokalet, og beundret alle de materielle kunstverkene, får jeg plutselig lyst til å ta et skritt vekk fra det konkrete, og heller dykke inn i det efemeriske.

Med Jorkjen sin performance “Getting Lucky” – som jeg blir vist i form av en video – får jeg en fin liten pause fra den konstante kunst, med performancens flyktighet og humor.

Og for de som ikke tar til takke med å se performance på skjerm: “Getting Lucky” blir fremført igjen neste torsdag, klokken 18:00.

Jeg forlater galleriet og inntar igjen Bjørvikas dunkle gater, men nå med en overraskende fremtidsoptimisme etter å ha sett på nær hånd hvilken lek kunst kan, og bør være. Hvis du er nysgjerrig på hva som rører seg i ung norsk samtidskunst, viser FUS frem fem unge stemmer det er verdt å høre på.