Full av lidenskap

Herman Torgrimsønn tror verken på det overnaturlige, høyere makter eller signaler fra universet. Likevel, da Vålerenga rykket ned til Obos-ligaen i sommer, følte han en uforklarlig tyngde av skyld. Det var som om en del av ham var medskyldig på grunn av hans tilstedeværelse på kampene, og han gikk rett i kjelleren. 

Nå, mens Vålerenga avdeling Bergen samles på Los Tacos Kiellands plass, er atmosfæren ladet med forventning.

Selv om nedrykket hviler tungt over dem, er det én annen følelse som forener dem med en brennende intensitet:

Det uforsonlige hatet mot Lyn. 

Vi er søpla - narkiser fra plata

Lyn og Vålerenga har bare møttes på gressmatta tre ganger siden Lyn gikk konkurs 2013, men derbyens spøkelse lever fortsatt videre. Så etter 13 år i gjørma skal Lyn endelig få rulle seg i samme sølepytt som Vålerenga. Og én ting er helt sikkert: Det gamle hatet forvitret aldri.

For Vålerenga avdeling Bergen ligger hatet latent. Oslobeboerne som har flyttet til Bergen for å studere har vært på Los Tacos sin uteservering siden klokka tolv. De fleste ved bordet har reist helt fra vestlandsbyen, tydelig klare for den kommende kampen. For dem er dette mer enn bare en kamp, nå har Vålerenga-supportere mulighet til å vise at det fortsatt er en massiv lidenskap som ligger hos klubben, og fellesskapet som står «helt forbanna støtt», ifølge Torgrimssøn. 

– Det ække alltid så enkelt det med Vål’enga. De er som en onkel fra bygda, som er delvis alkoholisert, så du vet liksom aldri hvor du har`em, forteller han.

Det er 15 år siden de to Oslo-lagene Lyn og Vålerenga møttes i en seriekamp. Vålerenga vant kampen 4-1, men nå, på uteserveringen, er supportergjengen delt. Mens noen ved bordet er bombesikre på en 3-0 seier, er ikke Torgrimsønn like overbevist.

– Jeg tror faktisk Lyn kan vinne. Det føles nesten som om det er skrevet i historiebøkene at de kan gjøre det, forklarer han, og blir møtt med både buing og latter fra de andre Vålerengasupporterne rundt bordet.

Kanskje er det karmaen og de overnaturlige kreftene Torgrimsønn beskylder for nedrykket, som sørger for at Los Tacos-servitøren går forbi med pilsen hans én, to og tre ganger før han endelig får den. 

Hold kjeft, skarrepakk

Det virker som om gjengen puster ut med lettelse mens de nyter luften i Oslo. Men å være Vålerenga-supporter i Bergen har sine utfordringer, og det var faktisk dette som motiverte Torgrimsønn til å starte Vålerenga-avdelingen. 

Han drar opp en bag proppfull av Vålerenga-klistremerker og deler dem rundhåndet rundt bordet. På det ene står det et stikk til Brann fra storbyen sjølv: «Hold kjeft skarrepakk, Bergen er ikke en by».

– Jeg hadde klistret postkassen min i Bergen full av disse klistremerkene, og en dag fant jeg den totalt jævla smadret, tråkket på og kastet mellom veggene, forteller Vetle Olsen-Ryum, og legger til med et smil:

– Så fant jeg ut at det bare kostet 99 kroner for en ny postkasse på Clas Ohlson. Så nå er det bare å smelle opp en ny postkasse med enda flere klistremerker. La kampen mot Bergen by fortsette!

Bo Bang-Hansen tar også del i dugnaden for Vålerenga, på baren Legal i Bergen der han jobber. Han sørger for å pumpe tonene av Vålerenga kjerke gjennom høyttalerne hver gang han får øye på en Brann-supporter som vandrer inn.

I det Bang-Hansen er ferdig med å snakke, vrenger Olsen-Ryum av seg genseren for å avsløre en t-skjorte der Bryggen i Bergen står i full fyr og flamme.

– Og la oss ikke glemme, det heter 'Brygga', ikke 'Bryggen'. Dumme bergensere, de kan ikke engang navngi egen brygge riktig!

Driti på svina fra Lyn

Ifølge supportergjengen, er de avla opp til å ha et dyptliggende hat for Lyn. 

Lyn er vestkantklubben, mens Vålerenga representerer østkanten med alt det innebærer av kulturelle og sosiale forskjeller, mener de. Ifølge Torgrimsønn er dagens kamp et symboltung oppgjør mellom lavinntektsfamilier i øst, og fiffen i vest.

«Vi er Vål’enga/ vi er byens beste/ og vi hater Lyn!» bryter Olsen-Ryum inn. 

Corteoen (journ.anm: supporter-tog) på Bislett var en ren eksplosjon av knallhard kamplyst. Med brennende bluss og hatsang okkuperer supporterne Thereses Gate, og gikk til kamp mot alt som minnet om Lyn, fra flagg til klistremerker. Torgrimsønn fastholder at kun Vålerenga-suportere kan vise denne typen lidenskapelige støtte, og hevder at Lyn har droppet corteoen av frykt for dem.

– Ingen slår oss. Det fellesskapet Vålerenga-supporterne har bygget opp er unikt. Vi dominerer tribunene uansett hva som skjer, sier Torgrimssøn og tømmer pilsen. 

Enga har et pisseproblem 

«Sånn pisser enga/, og enga pisser sånn», gauler Vålerenga-supporterne halvveis til Ullevaal stadion. 

Vålerenga avd. Bergen synger for full hals, og Olsen-Ryum snur seg og slenger en arm rundt Torgrimsønn og forteller med den mest inderlige stemme:

– Vålerenga er fellesskap, religion og kjærlighet. 

Når Vålerenga-supporterne synger for full hals, er det som å være midt i et 17. mai tog bestående av svette, overstadig berusede menn som synger sin nasjonalsang: Vålerenga kjærke. 

Mens veggene og små hageflekker blir brukt som improviserte pissoarer, blir det tydelig at det er en betydelig mangel på likestilling i supporter­miljøet.

– Ekke noe rom for en dame å få tisse her, sier Ida Skarsætherhagen oppgitt og det blir desto tydeligere at det er en mannetetthet på nærmere hundre prosent i corteoen.

Sånn som Vålerenga-supporterne skriker om fellesskap og kjærlighet, kan vi ikke glemme at tribunene fortsatt har et likestillingsproblem, sier Skarsætherhagen. 

Hun, i tillegg til Torgrimssøn, var med å starte supporterklubben i Bergen. Opprinnelig ble de stiftet for å heie på Vålerengas kvinnelag. 

– På vegne av Vålerenga avd. Bergen vil vi gjerne komme med en offentlig uttalelse om at det er jævlig kjipt at det er så få damer her, samtidig så krysser vi jo fingra for at dette engasjementet i corteoen også kan seile inn på tribunene på Engas kvinnekamper.

Sammen i gjørma 

Utenfor Ullevaal stadion er det klart for at vi skal splittes fra våre nye bekjente i Vålerenga avd. Bergen. Rundt oss står pansrede politibiler for å kontrollere supporterne de nå skal loses inn på stadioen. 

Torgrimsønn strekker ut armene og gir oss en klem farvel.

– Seier eller tap, vi sees på Bohemen etterpå da, sier han og sklir inn i mengden med supporterne på vei mot tribunene for å møte deres skjebne.

Under kampen tikker det inn en melding på undertegnedes telefon: 

«Hvem er best på stemningen?» 

Spørsmålet avlier seg svar ved å vende blikket mot solsiden av tribunen. Der fyrer Klanen (jour.anm: Vålerenga-supporterne) opp stemningen. Da den første ballen fant målet, brøt VIF-siden ut i ren ekstase, og stormet banen for å gi målscorer Daniel Håkanssen en real og brutal koseklem.

Men kort tid etter utlignet Lyn, og stillingen ble 1-1. Dette skjedde etter at Vålerengas spiss, Mees Rijks, ble vist det røde kortet etter å ha pådratt seg to gule.

Er forbannelsen brudt? 

Tidligere på dagen hadde Torgrimssøn et filosofisk øyeblikk utenfor Los Tacos. 

– Det å holde med Vål`enga er litt som å tro på magi, sa han med et godt grep rundt halvliteren.

Og hva nå? Vel, det virker som om den såkalte «magien» han snakket om, har materialisert seg som en gjeng rabiate Vålerenga-supportere som tar over tribunen. 

For Vålerenga supporterne er fotball mer enn bare en kamp, det er blodig alvor. Mens noen slapper av på sofaen, tar de på seg supporterdrakten og fyller tribunen. Spillerne jobber på banen, mens supporterne tar sin del av arbeidet på tribunen. 

Og det virker faktisk som om Torgrimsønns forbannelse ble brutt under hatoppgjøret mot Lyn.