Frykter gjengangere

– Teateret er i ferd med å bli et kulturmuseum. Det tar som regel to år fra et manuskript godkjennes til teatrene får satt det opp. Da blir det umulig for teatrene å speile sin samtid, sier Jon Nygaard, professor i teatervitenskap ved Universitetet i Oslo.

Sammen med manusforfatter Siri Selje, dramatiker Petter Rosenlund og programsjef i NRKs dramaavdeling Hans Rossiné angrep han satsingen på samtidsdramatikk under en debatt på Betong forrige uke.

– I løpet av de syv siste årene er bare 10 til 15 prosent av stykkene som er satt opp ved institusjonsteatrene ny dramatikk. Klassikerne utgjør 85 prosent av teateroppsetningene, sier Siri Selje.

Med institusjonsteatre menes for eksempel Nationaltheatret og Det Norske Teatret. Selje mener disse begår selvmord på grunn av den lave satsningen på samtidsdramatikk.

– Ser vi på dramatikk i film og tv er dramakonsumet større enn noen gang tidligere, men teateret utgjør en stadig mindre del. Institusjonsteatrene må innse at Hedda Gabler ikke lenger er en representant for dagens 27-åringer, sier Selje.

Svartmaling

– Dette er en svartmaling av situasjonen. Selv om institusjonsteatrene kunne vært flinkere til å sette opp samtidsdramatikk, finnes en rekke oppsetningsmuligheter, for eksempel de mange friteatergruppene, sier sjef for Studentteatret Espen Røsbak.

I fjor var fire av studentteaterets seks oppsatte stykker nye. Deriblant Pjotr og Josef og

Play.Mobil som vant fjorårets dramatikkonkurranse.

– Vi fikk 30 manus til konkurransen. Det var overveldende. Vi håper å sette i gang en ny konkurranse, men må først se på gjennomføringen av fjorårets slik at vi kan bli flinkere til å følge opp bidragsyterne, sier Røsbak.

Han sier at Studentteatrets mål er å sette opp så mye ny og spennende dramatikk som mulig, men at de ikke har råd til å kjøpe inn stykker fra profesjonelle dramatikere.

– Men vi er med på å bygge grunnlaget for å få frem spennende, norsk dramatikk. Har noen et manus liggende er det bare å sende det til oss, sier Røsbak.

Regissørens bumerke

Dramatikerforbundet organiserer rundt 200 aktive skribenter. Norske institusjonsteatre mottar cirka 30 nye manus hvert år, men bare ti prosent av disse blir antatt.

– Det verste er at det kan ta ett og et halvt år før man får svar fra teatrene om at manuskriptet er mottatt, sier dramatiker Petter Rosenlund.

– Med den lave satsningen på samtidsdramatikk får teatret dramatikerne det fortjener, sier Selje.

Hun mener regissørene og dramaturgenes inntog i teatermiljøet må ta mye av skylden.

– Regissøren har blitt den ubestridte stjernen, noe som går på bekostning av dramatikerne. Det virker som det ligger mest prestisje i å gjendikte klassikerne. Gjerne fint innpakket med regissørens bumerke som et lysende skilt over det hele, sier Selje.

Mote med samtid

Teatersjef ved Nationaltheatret Eirik Stubø er ikke overrasket over at institusjonsteatrene får mye av skylden for at det ikke satses mer på samtidsdramatikk.

– Men situasjonen er mye bedre nå enn for ti år siden. Vi har den nye dramatikerutdanningen, og Nationaltheatret startet for åtte måneder siden Samtidsfestivalen, sier Stubø.

Han mener teatrene kan bli bedre, men at de allerede er på god vei til å finne en fornuftig balanse mellom de klassiske stykkene og samtidsdramatikken som settes opp.

– I de siste årene har samtidsdramatikk vært på moten i toneangivende land som Tyskland. Denne trenden er nå på vei til Norge. Jeg tror vi får se mye samtidsdramatikk fremover, sier Stubø.

For dyre?

NRKs dramasjef Hans Rossiné mener dramatikerne selv må ta mye av skylden for samtidsdramatikkens dårlige stilling.

– Det blir for dyrt å bruke medlemmer av dramatikerforbundet for å få skrevet manus, mener Rossiné.

Petter Rosenlund er uenig i at norske dramatikere er for dyre.

– Som dramatiker er man heldig dersom man får antatt et stykke i året. Det gir en årslønn på 200 000 kroner. Det er ikke for mye forlangt, mener Rosenlund.

– Men vi må bli flinkere til å fange opp konflikter i samtiden. Det er også problemet med alle klassikerne som settes opp på institusjonsteatrene. Folk kjenner seg ikke igjen, sier Rosenlund.