Frivillig – fordi jeg fortjener det

Unge turister er ikke hva de en gang var. I dag vil de ikke bare feriere, de vil gjøre noe for verden – og for seg selv. Før de står der, et støvete sted i Afrika og snekrer på en skolevegg eller tegner på en tavle, har de ofte betalt i dyre dommer. Som lønn forventer de personlig utvikling og kulturell lærdom.

Turisme er en av verdens raskest voksende industrier, og frivillighetsturisme en av de raskest voksende trendene. Ifølge en rapport i Journal of Sustainable Tourism fra 2008 reiser om lag 1,6 millioner mennesker på frivillighetsferie hvert år, og bransjen omsetter for flerfoldige milliarder. Antall private aktører har økt markant, og organisasjoner som AIESEC, Projects Abroad og X-plore forteller om særlig stor pågang fra studenter.

Lite forskning er foreløpig gjort på den voksende industrien, og organisasjonene har få formelle krav til resultater. Forskere advarer imidlertid mot unødvendige belastninger på sårbare barn og uheldige økonomiske konsekvenser for fattige lokalsamfunn.

Slagord som «Hva skal skille deg ut?» «La Afrika forandre deg», «Hjelp, lær, opplev!» og «Dørene åpnes for deg» levner liten tvil. Det handler om hva frivilligheten skal gjøre med deg.

Eller, som organisasjonen AIESEC lover: «... med dette grunnlaget får unge mennesker muligheten til å være verdensborgere, forandre verden og utvikle egenskaper og ferdigheter som er relevante i dagens samfunn.»

– Hva betyr det?

– Å være verdensborger handler om å få et bredere perspektiv og større forståelse for at de utfordringene du leser om i Aftenposten, er verdensutfordringer, svarer president i AIESEC, Andreas Sung Unstad.

Seks uker i et annet land er «pro-aktiv læring», for å oppnå «on-the-ground»-erfaring, som han kaller det. Du får intet mindre enn større forståelse for deg selv og dine begrensninger, utholdenhet og krysskulturell kompetanse.

– Etterpå kan de gjøre noe meningsfullt med talentet de har utviklet. Siden starten i 1948 har tidligere deltakere startet bedrifter, gått inn i politikken og fått fredspriser. Etter et AIESEC-opphold har du større sjanse for å lykkes, sier Unstad.

I AIESEC handler det om å utvikle gode ledere. Mottoet «fred og utvikle menneskets potensial» skal rettferdiggjøres ved at deltakerne kan påvirke hele verden.

Den nye trenden må plasseres i en historisk sammenheng, mener bistandsforsker og idéhistoriker Terje Tvedt. Han omtaler det hele som en «umorsom farse» og en pervertering av de relasjonene mellom mottaker og giver som ble etablert i den tradisjonelle bistandsepoken. Bistanden har alltid stort sett vært viktigere i Norge enn i de fleste mottakerland. Men at det fokuseres så eksplisitt på hjelperens egne behov, er historisk sett noe nytt.

– Her er det hjelperen som skal hjelpes til å få en opplevelse og et sertifikat, ved å være med å hjelpe de fattige. Den som mottar bistand eksisterer for hjelperen. Hva hjelpen fører til, og om den er tilpasset, er det ingen som vet, og selskapene er heller ikke interessert i det, sier han.

Han påpeker at ordningen har oppstått i et tomrom, ettersom de klassiske organisasjonene som Norsk Folkehjelp, Røde Kors og Flyktninghjelpen sender ut færre hjelpearbeidere.

– Disse firmaene vil tjene penger på unge folks gode intensjoner, men også umodne verdensbilder og selvbilder. De gir mer penger til de vestlige firmaene enn til dem man sier man skal hjelpe, sier han.

Maria Bergli, samfunnsgeografistudent ved Universitetet i Oslo (UiO), betalte 4000 kroner til AIESEC for å jobbe i Kamerun i seks uker. Hun gjorde det først og fremst for sin egen del, som en smakebit på utviklingsarbeid og verdifull CV-mat for å skille seg ut i mylderet av søkere i bistandsbransjen.

– Om man gjør det kun for å hjelpe andre, eller for å prate om det etterpå og legge ut bilder på Facebook... Altså, det er alltid elementer av begge deler. Jeg har fått positiv feedback fra forskjellige folk på at to måneder i Kamerun ser bra ut. Mange i Oslo har lyst til å jobbe i Røde Kors eller UD uten å ha vært i utlandet. Det er lite holdbart, sier hun.

Hun skulle være med å skrive en rapport for turistdepartementet i Kamerun og lage en nettside, for å promotere turisme.

– Jeg hadde det gøy, og jeg lærte mye om verdien av å kjenne lokale forhold. Ting tar tid i Afrika, sier hun.

Det er Maria Bergli i Douala. Det er hennes seks uker, hennes møter ansikt til ansikt og den forskjellen hun gjør som selvstendig individ. Opplevelser, læring og erfaring, og i mindre grad et brennende politisk engasjement. Det er helt i tråd med den generelle utviklingen blant unge i dag.

Sosiolog og forsker ved Institutt for samfunnsforskning Håkon Lorentzen mener de private aktørenes inntog tyder på at en tidligere politisk dimensjon ved frivillig arbeid er helt forsvunnet.

– For tjue år siden var du som enkeltindivid mindre viktig enn de urettferdige systemene. Du stilte deg last og brast med de undertrykte og gjorde en innsats ut fra politisk ståsted og fellesskapsfølelse, sier han.

Arbeiderne i Norge solidariserte med arbeiderne på Cuba. Kirkens Nødhjelp drev arbeid for fattige ut fra en kristen overbevisning. I dag er det frivillige arbeidet individualisert og løsrevet fra tradisjonelle, ofte politiske, organisasjonsbånd. Vi deltar i første rekke av personlige og emosjonelle grunner.

– I markedets logikk blir frivilligheten et ledd i «brandingen» av deg selv. Organisasjonene og reisebyråene henvender seg til deg som et unikt individ som kan skille deg ut ved å arbeide frivillig, sier han.

Den nye trenden ser han i sammenheng med samfunnsutviklingen: Kollektivismen forvitrer og individualiseringen vokser fram.

– Du jobber frivillig for å realisere deg selv, uten det samme blikket for det vi står og går i. Å gjøre godt for andre fyller deg med gode følelser, sier Lorentzen.

Ifølge Senter for forskning på sivilsamfunn og frivillighet jobber ungdom mindre frivillig enn før. Når de velger å gjøre det, er det i økende grad nettopp personlige motiver knyttet til selvrealisering og karriere som ligger bak, forteller forsker Kari Steen-Johnsen.

– Flere enn tidligere vektlegger attester og CV som viktig motivasjon, sier hun.

Fram til 1990 var veldedighet et skjellsord i Norge. Staten skulle ha ansvaret for folk, ikke den enkelte kapitalist og hans vilje til å kjøpe seg fri fra kritikk. I dagens individualiserte, velstående Norge er veldedighet renvasket. Parallelt med at båndene mellom organisasjoner og frivillige blir løsere og personlig motivasjon viktigere, øker viljen til å gi gaver til frivillige organisasjoner, ifølge Steen-Johnsen.

– I hele befolkningen er filantropiske holdninger mer utbredt enn før, noe som kan utfordre de tradisjonelle folkebevegelsene, sier hun.

Samfunnsgeograf Guro Aandahl velger å tro at de som reiser, virkelig ønsker å gjøre en forskjell.

– De arbeider neppe time etter time med skolebygging i Rwanda kun for å ha det på CVen, sier hun.

Hun ser trenden som en mulighet for at flere kan lære å kjenne på forskjeller.

– De fleste nordmenn har ikke vært i land i sør, og har kanskje skjeve bilder av årsaker til fattigdom, hvordan det er å leve i fattigdom og hvordan det henger sammen med slik vi har det her. Det er verdifullt om flere kan få innsikt i en virkelighet vi sjelden ser, sier Aardahl.

Hun ber ungdom være på vakt mot organisasjoner som spiller på gammeldags og forenklede verdensbilder uten selvstendige aktører med egne tanker og ønsker. Nettsiden Ethicalvolunteering.org advarer spesielt mot reklamekampanjer med bilder av fattige barn og vestlige ungdommer som reddende engler. Oppsøk positive, likeverdige framstillinger, råder de.

Tidligere framsto frivillighetsturismen som et etisk og bærekraftig alternativ til konvensjonell turisme. Men de siste par årene, etter at trenden skjøt fart, har bekymringsmeldingene kommet. Det advares blant annet mot inkompetente frivillige og kortvarige prosjekter som ikke fullføres.

Universitas har vært i kontakt med flere tidligere AIESEC-deltakere som forteller om manglende samsvar mellom forventninger og gjennomføringsevne.

For Maria Bergli virket turismeprosjektet lite gjennomtenkt. Departementet visste ikke på forhånd om arbeidet med rapporten, og den lokale organisasjonen hadde ikke penger til å betale for nettdomenet. Prosjektet ble parkert.

– Det legges opp til litt for høye forventninger. Vi skal lære så mye, gjøre så mye, ha «impact» og alt det der. En må flytte ned og bo i et land over lengre tid for å forstå hvordan innbyggerne kan skape utvikling på egne premisser, sier Bergli.

Ledelsen i AIESEC Norge beklager at deltakere er blitt skuffet, og sier studenter skal kunne forvente at opplegget er som forespeilet.

Som AIESEC-deltakere skal de unge komme hjem med vidsyn og magen full av ansvarlig og positiv lederskapsiver. Men om prosjektenes mål blir nådd og gir en positiv effekt på lang eller kort sikt, er det vanskeligere å gi svar på. Når det er sagt, er konkrete resultater i de tusentalls prosjektene mindre viktig enn personlig utvikling, ifølge president Andreas Sung Unstad.

– Hva oppnår man på seks uker?

– Det er vanskelig å sjekke alle prosjektene. Dette er ikke direkte påvirkning som kan måles i antall mennesker som ble reddet. Det er individuelt og varierer ut fra forventninger og erfaringer. Men du får muligheten til å jobbe aktivt på bakken i et annet land, svarer han.

For Thea Storøy Elnan, student ved internasjonale studier på UiO, betød to måneder i Kairo gode venner og kunnskap om Egypt – men også stor skuffelse. Hun skulle formidle for ungdom på barnehjem hvordan de best kan leve bærekraftig.

I stedet ble hun kastet inn i rollen som engelsklærer for barn fra 6 til 10 år, som kunne få ord utover «hello». Det fantes knapt en tavle, skrivebøker eller noen å kommunisere med.

– Mange opplevde det samme, og en del av dem som var med jobbet ingenting i de sju ukene de var der, uten at AIESEC hjalp dem å finne alternativer, forteller Elnan.

– Hva fikk barna ut av det?

– Vel, de lærte noen flere ord engelsk. Kanskje lærte de også at det finnes mennesker i land utenfor Egypt som er akkurat som dem. Det må ha betydd noe. Ellers ville jeg ikke fått en enorm bunke med tegninger da jeg dro, sier hun.

Men resultatet av det hun gjorde, og hva som skjedde med barna etterpå, vet hun ingenting om. I stedet sitter hun med følelsen av at den som fikk aller mest ut av det, var henne selv.

– Jeg skulle likt å vite om det var gjensidig, slik at det jeg gjorde og den kompetansen jeg hadde, også var bra for Kairo, sier hun.

Flesteparten av de som reiser ut vil jobbe med barn, ifølge ledelsen i Projects Abroad. Deres frivillige jobber med barn helt ned i spedbarnsalderen, men trenger ikke pedagogisk bakgrunn og kan være så unge som 16 år.

I en rapport fra Human Sciences Research Council (HSRC) advares det mot de emosjonelle og psykososiale belastningene de allerede sårbare barna kan påføres. Barn i institusjon knytter gjerne tette bånd til de frivillige, men når deres korte periode er over, blir de forlatt og må vente på neste pulje.

– Hvordan skal barna forstå hva du prøver å gjøre når du hverken snakker språket eller er der lenge nok til å etablere en relasjon? spør Tricia Barnett i organisasjonen Tourism Concern overfor avisa The Times.

Leder i Projects Abroad, Solfrid Hanna, sier de er bevisste på problemet, men at alternativet er verre.

– Det er bedre for barna å få omsorg av flere enn tre ansatte som ikke har tid til å se hvert enkelt barn. Da kan frivillige være til god hjelp på et barnehjem eller dagsenter, sier hun, og forteller at de kompenserer med en kontinuitet av stadig nye frivillige som starter opp der den forrige slapp.

– Er det riktig å gi inntrykk av at de gjør en reell forskjell?

– Ja, jeg mener det. Fordi de frivillige ofte har god engelsk de kan praktisere med barna, gir det styrkede utdanningsmuligheter, sier hun.

Verre blir det dersom institusjonene erstatter stabile familier. Parallelt med veksten i antall betalende frivillige, har antall privateide barnehjem, særlige i Afrika sør for Sahara, vokst med 65 prosent globalt, ifølge The Guardian. Flere av disse er ikke registrert og står på ustø grunn hva gjelder ansettelseskontrakter og finansieringsordninger.

I land som Kambodsja, Sierra Leone, Liberia, Ghana, Haiti og Indonesia er mange av barna ikke foreldreløse, men fra lutfattige familier, ifølge UNICEF.

Konsekvensene for lokal økonomi bekymrer også forskerne. Arbeidet som gjøres er oftest kortvarig og krever få kvalifikasjoner. Det er derfor en reell fare for at de frivillige presser ut lokale arbeidere, heter det i HRSC-rapporten. Det advares mot etableringen av en slags betalende elite i områder der arbeidsledighet og fattigdom allerede er utbredt. Vestlig ungdom jakter på erfaring og attester som lokal ungdom sårt kunne trenge selv.

Ledelsen i Projects Abroad sier at de tvert imot ansetter lokale, samtidig som de frivillige kjøper ting lokalt, spiser på lokale restauranter og betaler for kost og losji.

– Det er en balansegang vi følger med på. Selv om lokale arbeidere ville være det beste, har de ikke penger til å ansette, sier Solfrid Hanna.

– Et problem har vært hvordan organisasjonenes arbeid har passet inn i de politiske og økonomiske strukturene i landet. Dersom selskapene som lever av turistsamaritaner vokser, reiser spørsmålene seg enda tydeligere, sier Terje Tvedt.

Et allerede presset byråkrati i det aktuelle landet må eksempelvis mobilisere ressurser for å kontrollere alle organisasjonene. Selv om de unge er eventyrlystne og modige, forventer de dessuten ofte kvalitet på mat og boforhold. Ikke sjelden går det meste av pengene med til å varte opp de frivillige, ifølge The Guardian.

– Det er umodent å tro at unge folk uten spesifikk eller etterspurt kompetanse kan være med å utvikle andre land, uten å forstå språk, kultur og politikk. Om det ikke skaper utvikling, skaper det definitivt holdninger og verdensbilder. I mottakerlandene må det oppfattes som eksempler på kulturell arroganse, sier Tvedt.

Hvis man virkelig vil gjøre noe for de fattige i Afrika er det bedre å bruke de samme pengene på et lokalt eid hotell og gi de som rydder rommet godt med driks, er hans vurdering.

– Så kan man reise rundt og snakke med folk, ikke som hjelper, men som medmenneske. Da vil man ikke gjøre skade, og man bevarer forstanden, sier han.