Å finne seg selv som en annen

Det er noen ting vi alle skal gå igjennom her i livet, som å føle oss litt annerledes enn vennene våre og ikke evne å dechiffrere sosiale koder. Så er det andre ting de færreste av oss har erfaring med, som å kutte kontakten med en forelder og ikke bli trodd av psykologen sin idet man ber om hjelp. 

Men så er det helt maktpåliggende at vi har medfølelse med de av oss som går igjennom dette likevel. 

Dette budskapet er den dirrende nerven i Molly Øxnevads tredje roman, Spiro. Allerede i tittelen («Spiro» er en forkortelse for Spironolakton, et legemiddel transpersoner bruker for å blokkere kjønnshormoner) etableres tematikken kjønnsinkongruens. Fortalt fra et rått og nedpå førstepersonsperspektiv, tar Frida oss gjennom den møysommelige prosessen med å bli seg selv, og gå fra å være Kasper til å bli Frida.

Et kaos av følelser møter oss i begynnelsen av romanen. Bestevenninnen Maja og de andre jentene har alltid inkludert Frida, og likevel er hun overmannet av frykt for å ha ødelagt alt og mistet dem idet hun kommer ut som trans. Men venninnene hjelper henne å komme i gang med kjønnsbekreftende behandling, og løfter henne ut av ensomheten. Også forholdet til mormoren er viktig for Frida, og fungerer som en rød tråd gjennom hele romanen. På sofaen i stua til mormoren har det alltid vært rom for Frida som hun er, i motsetning til med familien for øvrig. 

Det som driver handlingen i Spiro er Fridas motstridende følelser av skuffelse, lengsel og takknemlighet overfor de rundt seg. Med mormoren er kontakten mer sporadisk, og forståelsen mindre, ettersom Frida sakte men sikkert finner seg selv. Venninnene tar henne med inn på jentedoen på bar, og spør henne om å få låne sminke, men er likevel komfortable med hverandre på en annen måte enn med Frida. Frida observerer venninnene omgås hverandre med en innforståtthet hun ikke har tilgang på.

Omgivelsene til Frida framstår vage for meg som leser. Flere karakterer introduseres uten at de har noen funksjon for fortellingen, og Frida selv tilbringer mye tid inne i en leilighet i en navnløs by. Det gjør nåtidsplanet fattig og romanen tidvis litt flat. Da vandrer tankene mine til vissheten om at Spiro ligger tett opp til Øxnevads eget liv, og at romanen inngår i en debatt om hvordan det er å være transperson i Norge, som jeg ellers glemmer når historien trekker meg inn. 

Det er imidlertid tilbakeblikkene i Spiro som oppsluker meg mest. Minnene til Frida gir de ellers uklare omgivelsene farge. Som når Maja spør «Hvor lenge har du visst?», og en barndom preget av kjønnsdysfori og utenforskap brettes ut. Her er skildringene nære og sanselige, og alltid fokusert på detaljene i situasjonen. Et eksempel er når hun blir slått ned av en gutt i klassen og mister to tenner: «Gnikkelyden fra det glatte regntøyet hver gang jeg tok et steg, overdøva alt jeg prøvde å tenke, føle, for det var så mye lyd, og det brant i tannkjøttet, regndråper som romma i hetta, og kulden som prikka mot hånda og halsen akkurat der regnjakka ikke dekka».

Språket til Øxnevad er muntlig og direkte, og veksler mellom korte og veldig lange setninger med mange innsyktelser. Dette skaper driv, som også styrkes av repitisjoner, ved at en ny setning ofte starter slik den forrige slutter. Denne skrivestilen kler Fridas selvbevisste og reflekterende tankestrøm, hvor hun avbryter seg selv og benytter seg av avstikkere, før hun vender tilbake til poenget.

I romanens siste del er Frida på besøk i Oslo når hun får beskjed om at mormoren som er kreftsyk, ikke har lenge igjen å leve. Samtidig som man kan spore en viss ambivalens i Fridas sorgreaksjon, er det ved mormorens sykeseng at Frida endelig har et klart bilde av hvem hun er. Dette gjør slutten til Spiros sterkeste del. 

Det likefremme og sanselige språket til Øxnevad sørger for at vi hele veien er tilstede i følelsene til Frida. Spiro blir på den måten en sår fortelling om hvordan det er å være trans, som vekker medfølelse uten å henfalle til det sentimentale.