Tøyen Holding quitta ikke de kule greiene: – Vi er late bloomers

– Jeg har skrevet raptekster siden 14-årsalderen. Så har det liksom ikke blitt til noe, før det plutselig ble noe i slutten av tjueåra.

Mest Seff kommer rett fra kunst- og håndverksundervisning på en ungdomsskole i sentrum. Ved siden av lærerjobben utgjør han halvparten av det som har vokst seg til et kultfenomen i norsk rap: duoen Tøyen Holding.

– Jeg liker kontrasten, det holder meg in check.

Vi står i en vinkjeller tre og en halv meter under bakken, under restauranten Kastellet i Hegdehaugsveien. Nærmest samtlige vegger i det romslige lokalet er bekledd av vinflasker i sirlige rader, lagringsskap og champagnekasser. Under dunkel belysning står lyse tremøbler, bord med bredklokkede vinglass og karafler i krystall. Rommet ligger bak tykke betongvegger og en tung metalldør med kodelås.

– Er det her dere hadde gjemt dere hvis det hadde blitt atomkrig?

– Haha. Jeg veit ikke jeg, ass, men Fred hadde nok hatt det han trengte.

Det er barndomsvennen og makkeren Fredrik, alias Fredfades, som har tatt oss med ned.

Fra Obos-blokker til vinkjeller

De to kameratene er oppvokst i Obos-blokker på Oppsal og Lambertseter, og fant hverandre i Oslos hiphop- og grafittimijø, samt gjennom henging på Antirasistisk senter i 13-14-årsalderen. Tøyen Holding så imidlertid ikke dagens lys før de to nærmet seg 30. I disse dager er de aktuelle med sitt tredje album.

– Det startet vel med det vi følte var et vakuum i norsk rap, sier Fredfades.

Vinentusiasten svinger glasset, tar en slurk, og ruller vinen i munnen før han svelger. Selv har han også fulltidsjobb, som designer, DJ og produsent.

– Har du flest flasker vin eller vinylplater?

– Jeg har mange flere plater enn vinflasker. Vin tar jo jævlig mye plass å oppbevare, ikke sant.

For anledningen har han åpnet en flaske fra Chassagne Montrachet – en hvitvin et godt stykke utenfor studenters økonomiske rekkevidde.

– Det var kanskje ikke så mye norskspråklig rap som vi ønsket å høre på selv, men vi hadde mange felles favoritter i amerikansk hiphop som vi var veldig inspirert av, fortsetter han.

Han forteller om amerikanske rappere som Roc Marciano, KA og Knowledge The Pirate, som har tatt hiphopen back to basics som en motreaksjon mot et mer kommersielt lydbilde.

– Måten de bygger opp setningene på, rimstrukturen, poengene, at beaten er litt i bakgrunnen, mens vokalen er litt i forgrunnen … sånne ting.

Med debutalbumet gikk Fredfades og Mest Seff selv back to basics. Tøyen Holding 1 ble til ved hjelp av støvete vinyler og analog sampling; en manuell teknikk der et utsnitt fra gjerne en jazz- eller soullåt loopes og legges på en tung beat.

Akkurat slik det ble gjort på den amerikanske østkysten på 90-tallet, i det som gjerne beskrives som hiphopens gullalder. Betegnende nok ble albumet kun printet på 400 eksklusive vinyler. Først etter aktiv overtalelse fra slekt og venner havnet skiva på Spotify. Det hele var nemlig ment som et artig overskuddsprosjekt. Et undergrunnsopprør for dem selv og hiphop-nerdene i nærmiljøet.

Seks år senere er undergrunnsopprøret blitt til en albumtrilogi. Tøyen Holding 3 er blitt solgt på vinyl i vel en måned, og havner på strømmeplattformer til helgen.

– Vi fikk jo litt blod på tann kanskje, etter volum 1 … det er blitt litt sånn vi henger nå, humrer Mest Seff.

Tok med gatekultur til Khio

Det var ikke gitt at det var på det musikalske planet Fredfades skulle la kreativiteten få utfolde seg. Med far som var mekaniker og forsøkte å pushe ham i retning motorsport, fikk han tidlig en trail-bike under treet. Selv ville han heller ha platespiller.

– Det var ikke sånn at vi fikk alt vi ønska oss, men han ville at du skulle ha en hobby. Du valgte jo rett da ... eller jeg veit ikke. Du kunne jo blitt helt rå på motorsykkel, sier Mest Seff.

Fredfades sto på sitt, og fikk etter hvert platespiller under julegrana i leiligheten på Oppsal. Og med en onkel som jobbet i musikkforretningen Imerslund Musikk hadde han plutselig tilgang på ting han ellers kunne drømme om.

– På slutten av ungdomsskolen hadde jeg to platespillere og en mikser, og på videregående hadde jeg allerede trommemaskiner og samplere.

Slik lærte han seg hiphop-kunsten i ung alder; ved å sitte og fordype seg i ting han var «oppriktig interessert i».

– Kan man studere hiphop?

– Jaja, det kan man jo gjøre hele livet. De har vel et fag på Blindern? påpeker Fredfades.

– Student of the game, skyter Mest Seff inn.

For ham var det heller ikke gitt at det skulle bli musikken. I tjueåra søkte han seg inn på Kunst- og Håndverksskolen ved Khio for å jobbe med materialbasert kunst.

– Er det ikke vanskelig å komme inn der?

– Jo, men ikke når du er brun og mann på en kvinnedominert linje, ler han.

– Jeg tok med mye stoopid shit på intervju … vester med forskjellig tema, hjemmelagde tekstiler, actionfigurer …du kan kalle det en slags banal outsider-art.

Vel inne på Kunsthøgskolen ville rapperen fra Lambertseter helst bare videreføre kunsten fra gata og andre ting han var «hypp på å lage».

– Om det var rom for det? Nei, det følte jeg ikke. Eller kanskje det var det, men jeg var jo ganske ung, så jeg tenkte at da må du heller prøve å spille deres game. Hadde jeg startet nå, hadde jeg vært sånn: «Jeg driter i deres game, her er mitt game».

– Ga det deg mye, det studiet?

– Både óg. Jeg fikk mye motstand på ting jeg digga, på godt og vondt, og ble litt sånn: «Æsj, kødder dere med meg? Ting blir jo dritsnork når dere gjør det sånn her, liksom», sier han.

– Jeg måtte blåse ut på en eller annen måte. Det var da vi startet med første skiva.

Oppgjør med strømmegigantene

Det har gått seks år siden Tøyen Holding 1. Siden den gang har det vært utsolgte konserter og festivalopptredener. Vinylene har fått samleverdi. Det er derimot ikke på penger og suksess fokuset virker å ligge. For med dagens strømmetjenester, savner duoen et allsidig og kreativt kunstfelt. Et musikkfelt som kan «pushe noe nytt». Mest Seff får en alvorlig tone:

– Da må vi insistere på et par ting.

Selv har rapgruppa sluppet alle platene sine eksklusivt på vinyl, måneder før de har havnet på strømmetjenester. Han fortsetter:

– Vi må leve med streaming-plattformene. Jeg synes streaming er bra, jeg bruker jo det selv. Men det er en forferdelig modell for kunstnere.

– De trenger å være størst slik at folk er nødt til å sende musikken sin dit, så trenger de å utnytte alle artistene slik at musikken deres blir konsumert for minst mulig penger, legger Fredfades til.

Ved å først slippe platene eksklusivt på vinyl, mener de at folk faktisk får mulighet til å betale det det koster å produsere et album.

– Til andre som går etter dere: Er det mulig å leve på en slik modell?

– Hadde jeg tjent det jeg tjener nå på TH da jeg var 23, hadde jeg tenkt: «Jeg lever av musikk 100 prosent, og jeg lever komfortabelt».

Selv om han erkjenner at det ikke er nok til å dekke småbarnslivet han lever nå, er oppfordringen klar:

– Unge mennesker; bare kjør på. Vi er late bloomers.

– Hiphop var bedre før

Fra den spede begynnelsen i 1970-tallets New York er hiphop vokst til å bli verdens største musikksjanger. Mens den tidlige rapmusikken tok i bruk dyrt og teknisk komplisert produksjonsutstyr forbeholdt noen få, krever det å lage rap i dag ikke annet enn en middels god datamaskin og litt «cracket software», spissformulerer Fredfades.

– Jeg tenker jo at det er fair at alle skal få en sjanse, men samtidig blir det veldig langt mellom de bra utgivelsene. Markedet florerer av dritt.

– Folk som bare vil ha litt oppmerksomhet kan få en drittlåt opp på Spotify og YouTube i løpet av natta, sier Fredfades.

Mest Seff påpeker på sin side at det kommer rundt 800.000 nye låter på Spotify i uka.

Henslengt på hver sin stol, surkler de to mennene i seg vin og fyrer løs mot teknologi og moderne musikk. Universitas får en vag fornemmelse:

– … var alt bedre før?

– Hiphopen var jo bedre før, sier Mest Seff.

– Kids i dag er vant til å se DIY-videoer på TikTok. Så får de dårlig selvfølelse fordi de ikke får det til på fem minutter. Godt håndverk tar tid, det blir uvant for kidsa når alt går så fort.

Fredfades tenker seg om.

– Teknologi har jo tilgjengeliggjort prosessen rundt det å lage det. Det er jo et par genier her og der som popper opp, som nå får muligheten til å tidlig lære seg ting.

– Og du har jo rusmisbrukere som straks er døde, som har lykkes i å lage et album fordi de bøffa en Macbook. Og de klarer det, det blir utgitt.

– Quitta ikke de kule greiene

Hvitvinskaraffelen er tom. Mest Seff lener seg litt frem over bordet.

– Jeg kan sitere meg selv, fra skive nummer én: «Vi er som dere, vi bare quitta ikke de kule greiene». Det du synes er kult, det må du bare fortsette å dyrke i én eller annen form. Selv om du studerer, og ting blir streitere og streitere.

Småbarnsfaren og kunst- og håndverkslæreren viser til konformitet. At det er lett å velge bort ting fordi «man føler at man ikke passer til det».

– Man trenger å liksom bare: «Hey, er det virkelig sånn? Hvem er det som setter opp disse gjerdene? Er det du som setter dem opp eller er det andre som setter dem opp?»
Han har ett råd: Å hoppe over gjerdet.

– Det trenger heller ikke være så resultatbasert hele tida, legger Fredfades til.

– Det viktigste er at det skal være gøy å lage. Det er det som gir enhver inspirasjon. Ikke at man skal tjene masse penger, få masse streams, masse likes.

Mest Seff tror det var annerledes uten internett, da de to vokste opp. At man kanskje turte mer.

– Hvis man har øvd mye på én ting, for eksempel, så ser du plutselig at det finnes en åtteåring på internett som er mye råere enn deg. Sånn hadde ikke vi det. Hvis jeg var rå på det, så var jeg råest på hele linje 4 (t-banelinja til Lambertseter, journ. anm).

– Så heller sammenlikn deg med deg selv og din egen prosess enn å sammenlikne deg med hva andre har fått til overalt, for da kan man fort føle seg ganske liten, ass. I en så stor verden.

– Kan man starte å rappe når man er 40?

– Ja. Men jeg stoler ikke på folk som begynner å tagge etter de er 23 … da er det noe gærent.