En klimavennlig uke

Ola Nordmann slipper gjennomsnittlig ut 11,1 tonn karbon i året. Om alle skulle levd som han, ville det krevd tre og en halv jordklode. I Parisavtalen kommer det frem at hvert enkelt menneske må ned til et utslipp på 2,5 tonn CO₂ i året, for at den globale oppvarmingen skal kunne være reversibel. Målet for de utvalgte var 6849 gram CO2e (karbon) om dagen, og hvert måltid, hver busstur og hvert lille valg må telles i gram karbon.

Vanjas uke:

Heldiggris

Mitt lave utslipp er en tilfeldighet. Som fattiglus har jeg ikke råd til høyt forbruk, dyr strømregning eller lengre ferieturer i det store utland. Kresenhet gir meg også mye gratis, da jeg hater smaken av kjøtt. En liten heldiggris er jeg altså. Med et utslipp på kun 3,7 tonn karbon i året, går jeg inn i uka med stor optimisme.

Men heldiggrisen har et avhengighetsproblem. I vårsola er det intet som lokker mer enn en iskaffe. Denne fristelsen har et utslipp på 522 gram. For å kunne redde klimaet må jeg altså slå opp med min store kjærlighet. Irritert og mindre våken kan jeg ikke være under eksamen, så da får klima vike for mine iskaffe behov. En iskaffe tilsvarer tre bussturer, og uken består derfor av rolige rusleturer til og fra campus. Prioriteringsevnen er altså ikke på topp.

Feiring blir dyrt for klima

Ved ukeslutt leveres hjemmeeksamen, og det må feires med iskaffe, en hel brie, en ekstra lang dusj i ekstra varmt vann, syv øl og to glass vin. En øl er i seg selv ikke særlig ille, med kun 300 gram per enhet. Vin er enda bedre, med 260 per glass. Men om man skal feire blir det dyrt for klima. I fylla orker man heller ikke bevege på beina, og det blir dermed ingen gåturer som gjør opp for utskeiingen. Dagen er god, men utslippet er høyt.

Heldigvis gjør jeg opp for det hele ved å ligge flat i senga dagen derpå. Å være bakfull erc den mest klimavennlige tilstanden jeg har hatt hele uken.

Klimabevisst uten rastafletter

Uten å prøve alt for hardt, har jeg greid å kutte utslippet med stil. Med det lille unntaket at jeg går over alt og ikke har varme i leiligheten, er livet som normalt. Sola titter frem, fuglene kvitrer og jeg er i harmoni med naturen. Jeg koser meg med å plotte alle valg inn i regnearket. Rastafletter er visst ikke obligatorisk for å bli fanatisk klimabevisst. Dersom jeg hadde levd slik et helt år, ville jeg vært på 2,3 tonn, altså under 2030 målet fra Paris-avtalen.

Et helt år på så lavt utslipp vil nok ikke gå for de fleste av oss, inkludert meg. Kjærligheten til min familie gjør at jeg kommer til å reise hjem, og kjærlighet til lommeboka gjør at jeg velger fly når det er billigst. Et så lavt strømforbruk er heller ikke oppnåelig i den norske vinterkulden. Jeg er ikke villig til å fryse ihjel for klima.

Jeg tror fortsatt ikke helt på at vi kan klare å unngå klimakatastrofen. Det ville innebære at mennesker ikke er egoistiske, kalde og uten sympati. Men kanskje tar jeg feil? Kanskje mennesker egentlig er gode, og villige til å ofre noen små flyturer i året for å redde hverandre og planeten? Jeg krysser fingrene og håper på å bli motbevist.

Freyjas uke:

En makulert morgenidyll

Jeg synes det er gøy å leve på jorda, og med det er jeg greit gira på å holde den gående. Jeg er vokst opp med et økologisk-vegetar kosthold som jeg har videreført (så langt en studentlommebok tillater), jeg kildesorterer, jeg har ikke bil, jeg bor i en liten leilighet. Uansett har jeg ifølge Aftenposten sin klimakalkulator et utslipp på 7,6 tonn CO₂ i året. Hva må til for å senke mitt utslipp helt ned til Parisavtalen sitt mål om kun 2,5 tonn CO₂ i året?

Denne uken har jeg ikke tenkt til å bli veganer eller bare spise makulert mat for å holde utslippet nede, men heller være bevisst på hvor mye utslipp forskjellige ting har. Min tilnærming til uken er altså å ha et generelt overblikk over hva jeg bruker CO₂ på, uten at det skal styre meg totalt. Mandagens største klimasynd var de to melkekaffene jeg insisterte på å drikke, som til sammen gav ut 992 gram CO₂.

Valgets kvaler

Jeg innser også kjapt i prosjektet at det krever endel matte for å holde et regnskap gående. Selve adderingen er grei, men det er veldig vanskelig å finne eksakte tall på hvor mye utslipp produkter har. Når jeg skal finne ut hvor mye et glass Oatly havredrikk gir blir jeg møtt meg svaret: 0,36 kg CO2e per kg Oatly. Jeg vet ikke hvor mange kilo en kopp Oatly veier, så jeg bruker unødvendig lang tid på å finne ut av dette regnestykke, og morgenidyllen blir ødelagt av utfordrende hoderegning.

Når jeg skulle kjøpe ingredienser til en salat kom jeg over et vanskelig dilemma: Øko agurk fra Sverige eller ikke øko norsk agurk? Valgets kvaler kvelte min velgekraft, så det ble ingen agurk. Jeg går på enda en klimasmell på kvelden da det er altfor mye sol til å være edru, og jeg drikker alt for mye vin til ikke å spise litt sørlandschips. Mine 14 stappfulle munnfuller gjør at dagens mål på 6455 gram CO₂ blir brutt.

En grei uke

Til vanlig bruker jeg i underkant av en time opp til Blindern hvis jeg daffer i et behagelig tempo, men torsdag greide jeg å bruke hele fire timer, fordi jeg måtte ta en liten lur i Stensparken. Ut av samme slitenhet som dysset meg i søvn glemte jeg å lage nistepakke og endte jeg opp med å krype til bunnpriskorset, og kjøpte en børek med utslipp på 1170 gram CO₂.

Med solen hengende på himmelen trenger jeg ikke karbonutslippskrevende goder for å tilfredsstille min eksistens. Men min eksistens ble veldig affektert av å måtte forholde seg til karbonregnskapet hele tiden, og jeg endte opp i et relativt konstant dårlig humør.

Joda, jeg nådde ukemålet om et utslipp under 34 247 for å si det slik, men jeg levde en ganske abnormal uke. Jeg hadde lite tid til å kokkelere på grunn av stor arbeidsbelastning, og hadde dermed ikke tid til å lage michelinstjernepretensiøse middager fylt av eksotiske råvarer. Men er det faktisk mulig å leve uten å påføre død og fordervelse på omgivelsene rundt meg? Er jeg som menneske av natur toksisk? Hvem i alle dager kan svare på de klimarelaterte spørsmål angående regnskap om karbondioksidutslipp jeg nå bærer på?

Framtidens hender

Vi tar en telefon til Anja Bakken Riise, leder av Framtiden i våre hender og personen bak boken Mitt klimaregnskap. Hun er rask til å betrygge oss om at alt håp for menneskeheten ikke er ute, enda.

–Jeg tenker at det er en grunn til å være optimistisk.

Rise sier at det er masse bevegelse på mange fronter i klimakampen, og når endring først skjer, skjer det fortere enn du tror.

–Så ja, jeg har et bittelite håp om at vi kan få det til på klima, sier Riise.

Ufrivillige klimaaktivister

– De fleste studenter lever på en mye mer miljøvennlig måte enn foreldrene sine. Dette er på grunn av lav inntekt, sier Riise.

Riise mener at gjennomsnittsbefolkningen kan skjerpe seg på er å redusere antall flyreiser, bytte ut litt av kjøttet med fisk og grønnsaker, spise opp maten og pusse opp mindre. Men viktigst av alt mener Riise det er å kutte ned på bruk av bil. I seg selv er ikke en biltur voldsomt mye, men når man kjører flere ganger om dagen, hver dag i uken, blir summen stor:

–Det er derfor det er så viktig å gjøre noe med privatbilismen. Hvis du bytter ut to eller tre dager av uken med andre transportformer har enormt mye å si for den totale summen av klimagassutslipp.

–Det er veldig lett å havne i tankegangen om at «de andre gjør jo ingenting, så da gidder ikke jeg». Hvorfor skal vi gidde?

– Spørreundersøkelser i den norske befolkningen fra de siste årene, viser at folk flest bryr seg. Folk er redde og bekymret for klimakrisen. En økende andel nordmenn tar også grep i egne liv. Vi er avhengig av at alle prøver å gjøre litt, og at vi sammen legger press på politikerne, sier Riise.

Fulltidsjobb, eller feilprioritering

Selv levde Riise etter målene i et halvt år. Dette ved å kutte utslippet på alle områder, fra flyreiser, til energisparing og matsvinn. Hun mener at det er relativt enkelt å nå Paris-målene, men vil ikke oppfordre andre til å bruke hennes fremgangsmåte.

– Det er en fulltidsjobb å drive å ha oversikt over hva som er mest miljøvennlig på alle områder. Det blir en feilprioritering av fokus. Da er det viktigst å velge seg ut en eller to områder som du vil gjøre noe med, avslutter Riise.