Fra statsmann til «clean girl»

I år 2000 ble verden introdusert for sin første «clean girl». Med en ti-stegs hudpleierutine som selv får Hailey Bieber til å blekne av misunnelse, tas kinopublikummet med på et morgenrituale bestående av aprikosskrubbing, mage-cruncher og ismasker. I dag, 24 år senere, har den amerikanske psykopaten gjenoppstått som profet for generasjon Z. Ved hjelp av Tiktoks algoritmer indoktrineres ungdommen til «å ta vare på seg selv gjennom en balansert diett og et krevende treningsregime». At Patrick Bateman er et fascistisk svin er det derimot ingen som nevner.

Videre har helpolerte influenserjenter annektert oppdraget som predikanter av «det rene liv». Med sjelløse øyne forkynner de i kor at rådyre pilatestimer, magnesiuminfisert vann og svelging av rå hvitløksfedd er nøkkelen til et helt fortreffelig liv. Ved å ta vare på sitt ytre, loves det kontakt med sitt indre. For å bli en ekte clean girl er det derimot mer enn tarmen som skal renses – også vennskap, sjefen, ja til og med staten, kan byttes ut. Ditt eget velvære må beskyttes fra omgivelsene: Alt som føles vondt går inn i en samlebøtte av «toxic energy». Tommelfingerregelen: Kutt ut alt som kan gi deg premature stressrynker – vær det transfett, åtte til fire-jobben eller venninnen som er sur på deg fordi du droppet bursdagen hennes i år også. 

Ideen om renselse er forlokkende i en verden som aldri har virket mer skitten. Samtidig kan estetikkens appell ses i kontekst med samfunnets voksende apati mot politikken som foregår rundt oss, rettere sagt over oss. Klimaendringer, atomknapper og ukentlige trusler om verdenskrig gjør det lett å føle seg som en filledukke i den globale sverdkampen. Å fokusere på seg selv er en måte å skaffe seg oversikt i en ellers uoversiktlig verden. Vi får ikke stoppet Netanyahu, men vi kan i det minste velge hvilken fuktighetskrem vi bruker. 

Ved første øyekast fremstår derfor livsstilsråd om ingefærshots, utkutting av slitsomme venner og meditasjonsretreat på Bali forfriskende enkle. I en tid der to tredjedeler av landets befolkning lider av livsstilssykdommer og overvekt, hadde det heller ikke skadet med litt ekstra grønnsaker i dietten. Hva clean girl-estetikken er en inkarnasjon av er derimot ikke «sunnhet», men hyperindividualisering. Til syvende og sist er konseptet selvrealisering dypt egoistisk.

Vi kan alle bli snillere, smartere, vakrere, raskere og renere. Spørsmålet burde ikke være hvordan dette kan oppnås, men hvorfor det i det hele tatt er nødvendig.

På toppen av Maslows behovspyramide venter et lovet land der mennesket er alt man er i stand til å være. Tanken om at hvert individ har et endemål kan spores tilbake til antikkens eudaimonia, en tilstand oppnådd gjennom «menneskelig blomstring» og «sann lykke». Men i et samfunn der livet kan biohackes har rommet for menneskelig forbedring blitt grenseløst. I vårt postmoderne forbrukersamfunn er selvet aldri nok – gapet mellom hvem du er og hva du kan bli vides stadig ut. 

Ingenting er gratis, men få ting koster mer enn selvrealisering. I dagens dyrtid skulle man tro at den gjengse samfunnsborger hadde viktigere ting å bruke lønnen sin på enn inkasso av forrige måneds Klarna-kjøp, men den gang ei: Forbruksgjelden til unge øker som aldri før. Vi må heller ikke glemme at tid er penger. Det tar tid å lage kombucha fra bunnen, og når alt kommer til alt må du sette deg selv først – du er jo tross alt din egen bestevenn. 

Vi sender bestemødrene våre på gamlehjem, håper at tiggerne holdes unna Vipps og betaler ekstra for å sitte alene på toget. «Ta vare på deg selv», hører vi: «Du fortjener det.» Når det gjelder eget velvære, finnes verken klokke eller prislapp. Men i jakten etter å bli den beste versjonen av oss selv risikerer vi å kvitte oss med alt som gjør oss menneskelig. Det som utgir seg for å være en eliminering av støvkorn, er egentlig en sterilisering av selve livet. Ved å eksfoliere bort hver pore, hver cellulitt, hver venn, står vi til slutt av alene, fremmedgjort fra samfunnet, hverandre og vår egen kropp. 

For den tyske filosofen Hegel levde mennesker best i likeverdige relasjoner, bygd på et ønske om gjensidig respekt. Det får vi ikke ved å gå i karantene med ansiktskremene våre, men ved å leve side om side og anerkjenne hverandre som mennesker av flesk og blod. Det var også i fellesskap at samfunnskontrakten ble inngått: Ideen om at ved å ta vare på andre, så beskytter vi samtidig oss selv. I dag har denne rekkefølgen blitt snudd: Ifølge selvhjelpsideologiens mantra må hvert menneske helbredes før det kan lege andre, ofte forklart gjennom flysikkerhetsregelen om å ta på egen oksygenmaske før du hjelper sidemannen. Skatteflukt til Sveits, pendlerboligfråtsing og «privatjet for tog» setter derimot spørsmålstegn ved påstanden om at de realiserte av oss er noe mer interessert i å bidra til fellesskapet enn de på bunnen – snarere tvert imot. 

Den danske psykologiprofessoren Sven Brinkmann har ved flere anledninger forsøkt å avvikle selvutviklingen. Ifølge Brinkmann er det ikke lenger progressivt å realisere seg selv – det er blitt et individuelt krav, en besettelse som overskygger meiningen med livet og er en direkte trussel mot samfunnets utvikling. I et liv som aldri kan mestres oppfordrer Brinkmann til verdsettelse av glemte dyder som måtehold og plikt – til å sette sitt eget liv i kontekst med samfunnets behov fremfor dine egne. 

Samfunnets hyperfiksering på individets potensial har likeså skapt en falsk avstand mellom personlige og kollektive mål. Som psykolog Ole Jacob Madsen skrev i Morgenbladet 9. februar: «Selvrealisering handler ikke lenger om å realisere et sett av moralske dyder som et bidrag til fellesskapet, men blir et individuelt, utmattende prosjekt.» For Aristoteles handlet ikke eudaimonia om å nyvaskede sengesett, for ham kom deltagelse i fellesskapet øverst. Samtidig var ikke selvrealisering personlig, men politisk. Det var statens ansvar å gi borgerne rom for menneskelig blomstring – frihet var noe man skapte sammen. Problemet er derfor ikke realiseringen i seg selv, men hvordan den gjøres. 

I takt med at hva vi forbruker er blitt viktigere identitetsmarkører enn hva vi produserer, er det ikke lengre vesentlig hvem vi jobber for og hva vi jobber med. Det er ikke hva du gjør for fellesskapet som er deg – du er deg i kraft av din veskesamling, snegleslim og foretrukne skidestinasjon. Så lenge lønningene er høye nok til å finansiere overforbruket, går det fint å bruke dagen på å skrive rapporter som ingen leser, med håp om å en dag skatte nok til å rømme landet. 

I dag vil ikke engang menneskene på toppen av pyramiden bruke tid på forbedring av fellesskapets goder. Før ble de smarteste av oss visjonærer: politikere, entreprenører, ledere. I dag er statsmannen en utrydningstruet rase. Vi blir heller konsulenter – et yrke der visjoner er erstattet med ordrebestillinger, moral med kapital og den ytterste hensikt er finansiering av fritid og vannscootere. Istedenfor å lede an i samfunnets utvikling har det blitt sosialt akseptert, til og med hyllet, å investere i seg selv. Dagens overskuddsmennesker reiser heller til dypet av Atlanterhavet for å sjekke ut Titanic, betaler lett en million for å bestige Mount Everest og løper maraton mellom øst og vest enn vie et forsøk til reformering av Nav. Som resultat er alt vi sitter igjen med av «visjonsettere» en blanding av klåfingrede mannfolk, reiseregningsvindlere og noen plagieringsmaskiner.

I lys av de siste tiders skandaler, folkemord og gjennomsyrende dobbeltmoral er det forståelig at den hellige treenigheten alienert konsulentjobb, høy lønn og innholdsrik hobby frister mer enn endeløs vandring i Stortingets korridorer. At double-cleansing og downward facing dogs kan tilby mer til livet enn å høre på Ingvild Kjerkols oppsigelsetale, og at det er utbrennende å i det hele tatt tenke på å bli kommunepolitiker. Men at det er lettere å nå toppen på Mount Everest enn to-graders målet gjør det ikke til riktig prioritering av tid og penger; om alle kun vasker for egen dør blir det raskt skittent i trappeoppgangen. 

En bakteriefri tilværelse til tross, om ingen tar vare på fellesskapet risikerer vi å bli transportert tilbake til naturtilstanden. Alles krig mot alle er i praksis det samme som alles krig for seg selv. Uavhengig om syndebukken er clean-girls, et gråtende par Marcus og Martinus etter de fikk tre poeng fra Norge (samtidig som det israelske militæret marsjerte inn i Rafah) eller Frank Løke som nettopp slapp en 1300 kilos CO₂-bombe på vei til en pizzasjappe i Katmandu, er det på høy tid å rive disse menneskene ned fra pidestallen. Tenk over hvem du idoliserer, hvilke trender du følger og hvem som tjener på dem. Ta av deg ansiktsmasken før det er for sent – bli heller et statsmenneske.