Fra kjærlighetssorg til diktdebut om James Bond

– Hvis alt går etter planen får jeg kanskje aldri en grad. 

Maiværet tillater oss å sitte utenfor Eckers på John Collets plass. Kaféen som kun er et steinkast fra Blindern, er godt kjent for debutant-forfatteren Tor Rivlin (26), som i høst tok ti poeng i Exfac.

– Jeg vet ikke helt hva tanken bak det var, men Exfac skal man vel ha, sukker Rivlin. 

Kunsten å sjonglere

Knappe to uker har gått siden Rivlin debuterte med langdiktet «Stor oppstandelse», en oppvektsfortelling om outcasten i skolegården, forelskelse og savn. 

Tretti timer i uka kan han bruke på å dypdykke i hver strofes musikalitet. Likevel, når debutanten ramser opp jobbene han sjonglerer for å få endene til å møtes, er ikke skrivekunsten en av dem. Rivlin påpeker at det skal mye til for å forsørge seg selv med å skrive:

– Jeg vet ikke hvor mange hender man trenger for å telle forfattere som tjener nok penger til å forsørge seg selv.

Når Rivlin ikke dikter jobber han både som servitør, vikar og som «luktpanelist» på forskningssenteret Sintef. Der analyserer han lukter for arbeidsplasser sammen med tre andre. I en slik jobb kommer skrivekunsten godt med for Rivlin, som mener luktesansen er høyst undervurdert.

– Den har jo alt å si for hvordan vi har det. Jeg vet ikke om jeg skal skrive den store norske luktromanen noen gang, men det er fint å kunne spisse en sans på den måten. 

I Rivlins langdikt er det lite plass til utbrodering av scenene han maler frem. Det krever presisjon for å finne riktige ord som vekker en assosiasjon hos leseren, mener han.

– Og det er der lukt kommer inn, roper forfatteren ut med stort engasjement.

Forfatterspiren mener man kan få sagt mye med få ord, ved å beskrive lukter i ord.

– Lukten av stein for eksempel. Lukten av tørr stein er ganske effektiv. Man skal ikke glemme at noe er luktfullt.

Rivlin skal til å fortsette, før han stopper seg selv.

– Faen. Nå fikk jeg jævlig hangup på det med lukter.

One linerens sanne far

I «Stor oppstandelse» møter vi unggutten James Bond, som er basert på karakteren med samme navn. Idéen kom til Rivlin etter at han tilbake i 2020, nedbrutt av kjærlighetssorg, så alle de tjuefem Bond-filmene. I starten brukte han filmene som ren distraksjon, siden de er fylt av action og intriger – ikke reelle følelser.

– Det var aldri noen fare for at jeg skulle trenge å konfronteres med brudd og tap, som jo var det som okkuperte meg på den tiden. 

Fylt med klisjeer, infantil maskulinitet og blind selvhøytidelighet, fant Rivlin raskt ut at Bonds karakter var for bra til å ikke bruke i skrivingen. 

– Jeg måtte bare ta den karakteren fort som faen og plassere ham i en helt annen kontekst. Så alle kan se hvor patetisk og håpløs han er.

Rivlin beskriver James Bond som «one linernes sanne far», noe forfatteren aktivt har brukt i eget formspråk. Langdiktet «Stor oppstandelse» består av som regel av strofer med tre verselinjer, og innimellom bare én.

– Jeg hadde blitt veldig glad hvis noen hadde sagt at hele diktet mitt egentlig bare var en lang rekke med one linerne. 

Young love på speed

– Det viste seg å være en veldig lett oppgave å blottlegge James Bond-karakteren, forteller Rivlin.

– Så jeg bestemte meg for å gi ham noe dybde og følelsesliv.

I langdiktet forelsker elleve år gammel James Bond seg i barneskuespilleren Eva. De tilbringer en kort tid sammen, før Eva flytter med tanten sin til Frankrike. 

– Der det er forelskelse, er det også følelsesliv. Så boka er skikkelig young love på speed.

James kommer seg aldri over Eva. Han fortsetter å være oppslukt, sørge og lengte etter henne. Rivlin valgte å fokusere på dette for å vise hvor reelle unge følelser kan være.

– Man tenker gjerne at barns følelser er mindre viktige fordi de er mer flyktige, men i virkeligheten er ikke det tilfellet. I litteraturen trenger det hvertfall ikke være tilfellet. 

Borderline idealisme

De første skissene til «Stor oppstandelse» skrev han allerede i 2020. Men med en bomtur hos første forlag, ble prosessen lengre enn Rivlin hadde regnet med.

– Man blir nevrotisk av det hele. Det er en overgivelse av all agens, der man ender opp med å bare krysse fingrene i et halvt år, for å så få vite at det ikke blir noe kontrakt. 

Men Rivlin lot ikke maktpersonene bestemme. I 2023 sendte han derfor inn et nytt manus – nå til Gyldendal. Kort tid etter ble han antatt. 

– Mistet du noen gang motivasjonen for prosjektet?

– Det har aldri vært noe spørsmål om hvorvidt jeg trodde eller ikke trodde på prosjektet mitt. Det var masse tvil overalt, men den angikk aldri den grunntanken om at jeg skulle skrive bok. Hvis man får en trang, synes jeg at man skal holde fast i den og dyrke den. Litt mani er bra, sier han med et skjevt smil.

Selv med tre andre jobber, luktejobben inkludert, forteller Rivlin at det for ham ikke finnes noe alternativ til skrivingen. 

– Jeg har aldri hatt noe annet meningsfullt å falle tilbake på, men hvis jeg leser det med velvilje så har jeg vært heldig. Jeg har ikke bare kunnet si at den forfattergreia aldri ble noe av.

– Måtte du ofre noe for at et så stort forlag som Gyldendal skulle gi ut boka?

– Heldigvis har det hele veien vært en innforståtthet mellom meg og redaktøren at dette sannsynligvis vil bli et tapsprosjekt. Dette kommer ikke til å redde bunnlinja til Gyldendal. Det er borderline idealisme at de gir ut dette langdiktet her.

Diktning som frihet

Rivlin beskriver prosjektet som smalt og uspektakulært. Han har det fint med å ikke skrive for massene, men synes likevel det er synd at færre og færre av den norske befolkningen leser dikt og litteratur.

– Netflix dekker for lengst de behovene som fuckings Sigrid Undset dekket for bare 100 år siden. 

Selv etter å ha fått en stor mulighet så tidlig i livet, føler Rivlin ikke på noe press til å prestere videre:

– Jeg er hundre prosent sikker på at hvis jeg begynner å holde kjeft nå, så er det ingen som kommer til å ringe meg om to år og spørre om hvor det blir av neste bok. 

Klokken har for lengst bikket fire, og på John Collets plass hoper seg opp med trøtte studenter i sti på vei hjem fra lesesalen. Rivlin har en siste tanke han vil lufte, før han også skal ture hjemover til leiligheten på Tøyen.

– Jeg har muligheten til å sitte 30 timer i uka og skrive dikt. Jeg praktiserer en frihet, og jeg elsker den friheten og jeg unner alle den. Det er bare en voldsom glede i å gjøre noe så unødvendig med så mye innlevelse.

Det kverner godt i hodet på Rivlin. Likevel, før han rekker å ordlegge flere tanker, sier hjerne-maskineriet takk for seg:

– Jeg vet da faen. Tenker jeg setter et punktum der, jeg.