Fra fisk til fugl

For unge litteraturinteresserte nordmenn (i hvert fall for enkelte av mine (mannlige) venner), kan nok studenttilværelsen i nittitallets Bergen fremstå som et slags myteomspunnet, fortapt paradis. 

Beskrivelsene av dette, enten det er i Karl Ove Knausgård 5. bind av Min Kamp, eller i Tore Renbergs Charlotte Isabell Hansen, fungerer som en slags fasit på hvordan å leve livet som en ung, litteraturinteressert og frihetssøkende nordmann; enten det gjelder den hårfine balansen mellom fag og fest, mellom ironi og inderlighet, eller på et mer overordnet nivå: om hvordan å tilnærme seg litteraturen som noe med en særegen og avgjort frigjørende kraft – som noe betydningsfullt.

Delvis skyldes kanskje dette at 90-tallets lekne livstilnærming, i hvert fall når sett utenfra, fremstår som en kontrast til vår egen alvorstyngede tid. Fremtiden er liksom skumlere nå, noe som gjør det lett å kaste et misunnelig blikk i retning dem som var unge i kjølvannet av murens fall.

Nils-Øivind Haagensens er for lengst en etablert forfatter. Bak seg har han en lang rekke utgivelser, mest diktsamlinger, noen romaner. I 2013 ble diktsamlingen God morgen og god natt attpåtil nominert til Nordisk Råds litteraturpris. I hans siste diktsamling Literaturvitenskap på nittitallet, inviteres leseren med på en erindringsreise til forfatterens studenttilværelse. Bokas første små setninger er tonesettende for verket som helhet: 

I diktene møter vi nemlig en ung mann oppslukt i tilværelsen, en håpløs romantiker proppfull av tro på litteraturens kraft. En som ikke tror på himmelens engler, men på Roland Barthes, slik det står å lese et annet sted i innledningsdiktet. 

Diktsamlingen er et fint stykke tidskoloritt, og i likhet med verkene nevnt over et innblikk i en tid hvor en virkelig trodde på litteraturens kraft til å forandre verden. Samtidig er Litteraturvitenskap på nittitalet likevel først og fremst fortellingen om litteraturens evne til å forvandle ett menneske, nemlig Nils-Øivind Haagensen selv. På den måten ligner den en slags bildungsroman.

For etter en tung oppvekst, preget av utenforskap, mobbing og foreldre med høyt alkoholforbruk, blir litteraturen forløsningen for den unge Nils-Øivind. Her kan han finne frihet, noe som illustreres gjennom scenen hvor vennen Sjur overtaler ham til å bytte fra politikk- til litteraturstudier: 

Diktsamlingen er skrevet i et fortellende prosa-format som gjør den fengende og lettleselig. Jevnt over oppleves språk- og ordvalg formålstjenlige, noen ganger bikker de likevel over i noe lettere tåpelig («Vi ble tapre av Don Quijote»). Alt i alt er Litteraturvitenskap på nittitalet likevel en skjør og leseverdig skildring av det å finne seg selv gjennom litteraturen.