Fotofest med fjøslukt

Hva: Fotofestival

Hvor: Veterinærhøgskolen

Når: 26. og 27. oktober (egt hver lørdag og søndag i oktober)

Fotofestivalen Oslo Negativ har opparbeidet seg et rykte som et av landets høydepunkter for fotografi, og nå inviterer festivalen til foto-mani for fjerde gang. Tidligere har festivalen funnet sted på Det gamle Deichmanske bibliotek, men arrangørene Preus museum og Oslos fotomiljø må vel ha følt seg dristige, og inntar nå den gamle veterinærhøyskolen – en utfordring de har tatt på en selvsikker strak arm. 

Før i tiden huset veterinærhøyskolen en fest av ulike dyr. Nå derimot, et rikt utvalg fra fotografiens verden. Lokalene oppleves sjarmerende, til tross for en svak eim av fjøs. Store bunker-aktige haller og et svimlende antall små rom huser både enkeltkunstnere og gallerienes egne bidrag. Tidvis kan man føle seg litt «IKEA-sliten» og desorientert, men da kommer kartet og kafeen til unnsetning. 

Allerede i rom 2 opplever jeg en umiddelbar estetisk nysgjerrighet. Karolina Wojtas taktile fotoinstallasjon «We can't live without each other» henger fra taket og består av flere lagvise fotografier på filtlaken, slik at man enkelt kan bla igjennom dem. Bildene utforsker sjalusien kunstneren opplevde som 13-åring, da hun plutselig fikk en lillebror. Han iscenesettes som et lik i drømme-aktige scenarioer der Wojtas har kverket ham på skremmende kreative måter. Dette akkompagneres av «Abzgram», fotografier av rampete barn i rigide polske klassetimer, påtrykt på lekeslottklosser fra gymsaler. Barnas opprør der altså. Her er det meningen at man skal lytte til sitt indre barn og «leke» med kunsten. Det er forfriskende.

Ut av nostalgiens boble og inn i en større hall blir vi servert en historieleksjon. For 40 år siden entret den amerikanske hiphopkulturens trojanske hest «Beat Street» norske tv-skjermer. Spillefilmen introduserte oss ukulturerte bondeknøler til breakdance, grafitti og groovy beats. Dette mener det kreative kollektivet Also Known As markerer hiphopens begynnelse i Norge. De har utsmykket hallen med alt fra promo-bilder av gamlegutta Tommy Tee og Warlocks, til stilrene konsertbilder fra Karpe og Undergrunns utsolgte konserter i Spektrum. Ikke bare er det et mangfoldig utvalg av blikkfangere som spriker i alle mulige stiler, men det er åpenbart at de bak prosjektet har kjærlighet for både den foran og bak kameraet. Also Known As markerer derfor viktigheten av fotografene som har og fortsetter å dokumentere hiphopens historie, og fremstiller en fyldig hyllest til kulturens mange bidragsytere.

På andre siden av bygget finner man enda en stor hall, der en av festivalens større navn befinner seg. Andres Serranos utstilling «Infamous» fra 2019 er blitt reinkarnert og installert på ny. Serrano er kjent for verket «Piss Christ», et fotografi av et kors dynket i urinet til kunstneren selv. i denne utstillingen vender han blikket mot fortrengt historie med rasisme i USA. Kunstneren har kjøpt og fotografert rasistiske artefakter, som det tydeligvis er et frodig utvalg av på Ebay, som en påminnelse om hvordan rasisme fortsatt manifesterer seg i ulike former. Jeg savner noe som binder sammen den tiden objektene ble produsert og hvordan situasjonen er i dag. Bildene oppleves derfor mer som dokumentasjon av noe som har vært, til tross for at det de representerer fortsatt lever i sitt beste velgående. Her kunne Serrano vært skarpere.

I byggets både høyre og venstre fløy er galleriene som deltar inndelt i båser. Etter rommets utforming er det egentlig ingen annen løsning, men jeg opplever omgivelsene såpass distraherende at jeg får mer en følelse av å være på en messe. Derfor blir det vanskelig å virkelig oppleve fotografiene som befinner seg der. Skulle det ikke være av ypperste viktighet for en tilskuer, fungerer det fint som en mulighet til å se alt fra A til Å. 

Jeg mistenker at arrangørene av Oslo Negativ har som hovedmål å tilgjengeliggjøre fotokunstens arsenal for folk flest, uten å gjøre det for trivielt. Det har de klart i år også, med et imponerende spekter av varierende kunstnerskap, en hyggelig rustikk jazzkafé som ladestasjon og en adekvat tilpasning til byggets uvanlig arkitektur. Jeg gleder meg til å se hva de finner på neste år.