Fotballfest fra beste vest

Lawo er fylt til randen denne lørdagen. Støynivået er høyt, praten går i ett, og røde og hvite skjerf er tett pakket rundt alle mann. En vind av svette, med en eim av brun snus, velter over oss. Lokalet er fylt til randen med blodtørstige Lyn-supportere. Bastionen kaller de seg. Festningens forsvarslinje. I dag er Bastionen klar for kamp.

Og det er ikke hvilket som helst lag de skal forsvare seg mot. Det er selveste erkerivalen: Vålerenga.

For mange betyr denne kampen ekstremt mye. Noen er tidligere Lyn-spillere , andre skal endelig få avklart om det er øst eller vest som er best. Med gjennomsnittshøyde på 1,90 diskuteres fotball, damer og pils, og flaske-øl styrtes i all hast mens de slår seg på brystet og synger:

Lyn lyn lyn!

Du se’kke oss på tv!

Men kom til store stå så gir vi dere en neve!

13 år nede i gjørma med samme lidenskap!

For vi er størst i Norges hovedstad!

– Fra de riktige bydelene

Klokken 13:00 på Lawo møter vi supporter Magnus Paul Andresen (20) og hans kompiser. De er et par pils nede og overdøver hverandre i samtale om klubbens tradisjoner. Andresen kommer fra generasjoner av Lyn-supportere og har selv spilt på laget.

– Hvordan ble du Lyn-supporter?

– Mange av oss er født inn i Bastionen, med foreldre fra de riktige bydelene, forteller Andresen med et glimt i øyet.

Lyn har tradisjonelt sett vært klubben for Oslos borgerskap, mens erkerivalene Vålrenga tidligere var klubben for arbeiderklassen på østkanten. Disse skillene er kanskje ikke like tydelige i dag, men stereotypen lever enda.

– Lyn er på alle måter en klubb for halve byen, mens Vålerenga prøver å rekruttere fra hele byen, uten å lykkes, sier Andresen. Han forklarer at Lyn primært henter inn medlemmer med adresse på vestkanten. Han mener dette er grunnen til at stadionet er utsolgt denne lørdagen. Det handler om den sterke identiteten og kjærligheten supporterne føler for sin side av byen

– Når byen blir delt i to må man jo velge side.

Barndomsdrømmen

– Fra kampstart og til kampslutt så hater vi Enga-fansen, av hele vårt hjerte. Uansett hvem de er, om det er en bekjent eller en venn, så hater vi dem, forteller Andresen.

Selv om det ikke er død og liv på spill, så er følelsene rundt Oslo-derbyet store og reelle. For Andresen og co handler det mye om den vaklende økonomiske historien til Lyn.

I 2010 gikk laget konkurs, og rykket dermed ned til 6. divisjon. Mange supportere bidro og investerte penger i laget. Andresen mener supporterne skal ha noe, om ikke mye, av æren for at klubben nå gjør det bra.

– Det er ikke til å legge skjul på at supporterne har spyttet inn mange millioner i klubben i en redningsaksjon.

Sammen kan de få til noe fantastisk, nemlig å rykke opp i divisjonene. Selv de som ikke har så mye å rutte med har vært villige til å gå inn med betydelige beløp. Andresen, som er student, har selv lagt inn penger i klubben – i god dugnadsånd. Andresen og Bastionen fulgte laget «ned i gjørma». Samme året som konkursen stilte 2000 spente supportere opp for å se Lyn-Vindern på Frogner stadion. Bastionen er med andre ord ingen medgangssupportere. Dette blir tydelig når neste kampsang ljunger i lokalet:

Vi herjet sjettedivisjon som en samlet Bastion! 

Vi skippet femtedivisjon! 

Vi herjet fjerdedivisjon! 

Vi herjet tredjeidivisjon! 

Vi herjer andredivisjon! 

Skal herje førstedivisjon! 

Vi henter hjem et seriegull som et billig nachspielknull! 

Vi følger Jonas og hans menn! 

Vi er på vei til topps igjen!

Vi skippet femtedivisjon!Vi herjet fjerdedivisjon!Vi herjet tredjeidivisjon!Vi herjer andredivisjon!Skal herje førstedivisjon!Vi henter hjem et seriegullsom et billig nachspielknull!Vi følger Jonas og hans menn!Vi er på vei til topps igjen!

T-banen på vei opp til Ullevaal stadion er fullstappet. Den intense svettelukten og hamringen i taket vekker assosiasjoner til rulling med handelsgutta i russetiden, for den som har kjennskap til sånt. Det er mye følelser i sving. 

– Det blir jo litt sentimentalt når det er gutta du har vokst opp med i nabolaget som skal spille for et fullsatt Ullevaal Stadion. De greide drømmen vi alle hadde.

Andresen studerer juss i Bergen og så seg nødt til å starte Bastionen avdeling Bergen sammen med et par kompiser. Der stiller de opp, blant annet når damelaget spiller, som de eneste Lyn-supporterne på tribunen.

Frontlinjen

Bastionen har tatt med seg slagtrommer og hele repertoaret med supportersanger, og utvalget er mildt sagt imponerende. Stemningen blir spesielt bra i det noen setter i gang dagens favoritt:

Jeg er Lyn-gutt

født i Oslo

og jeg hater Vål’enga

og jeg veit vi vinner kampen

for Lyn er Norges beste lag

Men når dørene åpnes på Ullevål stadion holdeplass, blir stemningen en litt annen. Pyro, nødbluss og kamprop settes i gang. Skimasker blir dratt nedover ørene på de mest ivrige supporterne. Vi har ankommet frontlinjen.

Politiet er forberedt på bråk når erkerivalene skal møtes. Lyn-supporterne har fått inngangene på vestsiden, og Enga på øst. Sidene er fraskilt med et gjerde av åtte pansrede cellebiler, politihester, hunder og tungt uniformerte og bevæpnede politibetjenter.

Stemningen er intens den siste timen før avspark. Peroniflasker og rød pyro flyr over gjerdet i retning Vålerenga-fansen. Politibarrikaden gjør sitt beste for å holde rivalene separert. Et par litt overgira supportere blir bortvist fra området. En murstein kastes, men synderen forsvinner sporløst.

Bastionens supporterside på stadionen er prydet av et banner med teksten: 

«13 ÅR I GJØRMA - SAMME LIDENSKAP»

Fedre og sønner, side om side. Familier, kjærester og venner. I dag er det Lyn mot Vålerenga. Øst mot vest, og Arcteryx mot vaffeljakker. Blodtørstige fans buer, heier, synger og skriker mot hverandre. Mennesker som kanskje ikke har så mye til felles annet enn en interesse for fotball. Og en felles fiende.