O store Høst

Jordens mørke side sluker en stadig større porsjon av lyset. Studiehverdagens grå rytme blir en ubevisst vane. Løftet om iskaldt novemberregn melder seg. Om ikke lenge vil himmelen være bekmørk både til og fra lesesalen.

Hvor fantastisk! Hvor herlig! Hvor mye bedre enn sommeren!

Hvor overvurdert er ikke sommeren? Brennende varme. Grusom sand. Svette flyplasser. For hva? For en brunfarge som eldes som melk. For en sybarittisk pengebruk. For en stressende utenlandsreise, hvis fremste egenskap ligger i å hvile den ut, tilbake i din egen seng.

Er det ikke fryktelig kjedelig å slikke sol, time etter time? Er det ikke mye bedre å sitte foran en skjerm i din egen stol, alltid trofast og komfortabel? Her er du fri fra alle overdrevent positive folk, fra alle som alltid skal imponere. Her kan du nyte sport med rævva godt planta i sofaen – bare på skjermen, selvsagt.

Øl. Tv. Fotball. Hva mer trenger man?

Og er det ikke deilig med en tid hvor hver dag stadig ligner mer på den forrige? Er ikke vårt behov for å hele tiden måtte oppleve nye ting, hele tiden finne avbrekk fra hverdagen, egentlig et tegn på at vi ikke har klarer å slå oss til ro i den? Er det ikke bedre å kjenne på hverdagens fantastiske øyeblikk, heller enn å flakke rundt, som slaver av forventningene vi aldri klarer å oppfylle?

I høstens blekgrå dager går det an å leve. Mer enn det: Det er der man kan finne lykke, sann lykke. Ta fårikål, for eksempel. Jeg er hellig overbevist om at en porsjon fårikål i ditt eget hjem skaper minst like mye lykke som en stressende utenlandsreise. Kål, kjøtt, litt salt og pepper. En porsjon salighet. Mmm.

O høsten, med sine sene soloppganger og tidlige skumringer. O høsten, med sine kalde regnskurer og løfter om vinter. O høsten, med sine angstfrie uker og repeterende dager. O høsten, med sine lapskauser og fårikåler. O høsten, med sine fotballkamper og lunkne øl. 

O høsten, med sin evige lykke.