Fortidens fremtid er nå, og veldig groovy

I sitt nye album Dance Therapy følger Nora Schjelderup en rik norsk tradisjon med diskomusikk, med blant annet artister som Prins Thomas, Lindstrøm, Annie og Todd Terje, men setter samtidig sin egen vri på sjangeren. Albumet er fylt med låter som er designet til å få så mye dans ut av lytteren som mulig ved å blande diverse former av diskomusikk og pop gjennom en retrofuturistisk linse. Hennes alter ego Ora the Molecule er en utenommenneskelig diskodronning i stil av de største ikonene fra 70-tallet, og har på sitt beste låtkvaliteten til å sammenlignes med dem også. Det er tydelig at hun er lærd om dansemusikk, da hun har jobbet som låtskriver for Warner Music og som DJ, og kunnskapen skinner gjennom ved at nærmest alle låtene på albumet i det minste er solide. 

På albumet veksles det mellom lyse og hviskende, og en mørkere og pratende vokal. Versene på «Nobody Cares» oppleves nærmest om at Ora prater til deg mellom sigarettdrag, og hennes monotone synging av refrenget «They only love you when you’re dead, they only care when you’re dead, they only see you when you’re dead», kan få selv den blygeste blant oss til å slippe seg løs. Hitsingelen fra albumet, «Løveskatt», har produksjon som glinser som diskokulene som pryder albumcoveret, og Ora nærmest rapper seg gjennom sangen som de tidligste diskorapperne fra New York. Dette er en av de låtene som får deg til å ønske at du har rulleskøyter på, og vil være en klubbfavoritt i lang tid fremover. Den blir etterfulgt av «Prince Of The Rhythm», som er et av albumets høydepunkter, og engasjerer med dets veksling mellom stille og storslåtte øyeblikk. Refrenget griper oppmerksomheten din, som et spotlys på en mørk og røykfylt scene, sangens hovedperson, «Prince of the Rhythm», stiger frem og det er umulig å ikke ha øynene limt på ham. 

«New Years» er kanskje albumets beste låt, og oppsummerer albumets dualitet på en måte de fleste andre på albumet ikke får til. Låten bygger seg rolig opp gjennom versene, hvor Ora synger ut om ensomhet og tapt kjærlighet, før refrenget griper deg med en fantastisk fengende vokalmelodi som det er umulig å ikke synge med til. 

Albumets eneste skivebom er imidlertid «Is This Love?», som fortsatt har alle grunnsteinene til å være en fantastisk danselåt, men ikke blir videreutviklet nok. Den har et utrolig fengende pianoriff fullt av frekk attityde som dessverre ikke får slått seg ordentlig løs da resten av instrumentalen ikke matcher energinivået, og fremstår heller som en lengre interlude. Som en helhet er Dance Therapy et festlig album som det er vanskelig å ikke bevege seg til, og et veldig velkomment tilskudd til den norske diskoarven. Ora viser potensialet til å bli den norske diskodronningen, og jeg håper hun bygger videre på albumets sterkeste øyeblikk