Møt krigsstudentene

Hvem er de tøffeste studentene, har du kanskje spurt deg selv en gang du hadde god tid før seminar, og tuslet formålsløst rundt på Blindern eller Oslomet. Er det fysioterapeutene, som kan alt om musklene, og bruker det for å bli seende ut som greske guder? Eller kanskje er det filosofene, som kan plukke enhver argumentasjon fra hverandre, og overbevise deg om at de har rett selv om du ikke skjønner hva de sier? Eller hva med lektorene, som snart skal ut i arbeidslivet og bli truet med kniv av misforståtte syttenåringer?

Uansett tar du feil – de tøffeste studentene er selvfølgelig de som går på Krigsskolen på Linderud. Navnet på skolen legger umiddelbart lokk på diskusjonen: «Hva studerer du?» «Krig.»

Stilongs på gulvet

Vi møter Jørgen Paulsen (23) utenfor Joker. Han kommer rett fra Rena, hvor han og kullet hans har vært på troppsjeffagkurs, som ifølge Paulsen kan sammenlignes med praksis i andre utdanninger. Nå er de imidlertid tilbake i basen, og klare for å feste: I morgen er det ball, men festen starter allerede nå. I kveld er siste sjanse til å finpusse dansetrinnene – og kanskje kommer Den Sorte Haand på besøk?

Paulsen er en blid og reflektert nordlending, som har ansvaret for at Universitas kommer seg helskodd gjennom kvelden. Han følger oss opp mot skolen, men først må vi innom forlegningen.

– Hva er en forlegning?

– Det er militærlingo for der man sover, rett og slett, forklarer Paulsen.

De har sin egen sjargong her på Linderud. De sover på forlegning, og det meste annet de driver med har forkortelser som PBP, RFK, NOKA, NAKA, FOS, og ikke minst TBF, som står for «trebokstavs forkortelse». Og mens vi møtte Paulsen klokka sju, møtte han oss nitten hundre.

På vei opp til forlegningen, spør vi Paulsen om gradssystemet i militæret. Det skulle vi aldri gjort. Paulsen forklarer pedagogisk, men å forstå rangen i militæret er enda vanskeligere enn å forstå forskjellen på lærer og adjunkt, så Universitas’ utsendte blir blank i øynene og gir opp. Det får holde at Paulsen og de andre krigsstudentene er kadetter, og at det ikke gir dem særlig mye makt. Det skulle bare mangle – flere her er rett ut av videregående, og det er betryggende å høre at man ikke kan gå rett fra russebuss til tanks.

Kadett Paulsen tar oss med inn i forlegningen, og vi blir både lettet og skuffet over hvor likt det er en vanlig SiO-bolig. Når vi kommer inn på rommet han deler med én annen, ligger det stilongs og annet rot strødd omkring – det kan vi kjenne oss igjen i. Det er tilsynelatende ingen som spiller trompet om morgenen og brøler om at kadettene skal re opp sengene sine.

Rødgrønn mann i Høyre-land

Utenfor vaktposten har det samlet seg ganske mange, de fleste pent antrukket. I morgen er det ball, og i kveld får kadettene invitere partnerne sine for å øve på dansesteg. Det er ganske tydelig hvem av oss som har samlet seg rundt porten som er militære, og hvem som er sivile; foruten Universitas utsendinger er det i all hovedsak kvinner som er besøkende i kveld.

– Hvordan er det med kjønnsfordelingen her? Gutteklubb?

– Regjeringen har bestemt at Krigsskolen skal jobbe mot å ha en tredjedel kvinner, og vi nærmer oss. Akkurat nå tror jeg tallet er 25 prosent.

Det er altså fortsatt gutta som er mest opptatt av krig. Kadett Paulsen forteller også om en bacheloroppgave fra 2018 hvor det viste seg at 50 prosent av kadettene stemte Høyre, men påpeker at ting endrer seg raskt, og at det ikke nødvendigvis er tilfellet lenger.

Selv har han bakgrunn som ungdomspolitiker på venstresiden, som han må innrømme å være ganske alene om her på Linderud – her snakkes det lite om politikk utover bevilgningene til forsvaret. Kanskje er det noe med å gå dagevis i villmarka sammen uten mat eller søvn som får en til å legge politiske uenigheter til side.

Offentlig swing og hemmelig steking

Vi tar en rask tur innom ballsalen, hvor offiserer og partnere øver seg på å danse swing. Senere på kvelden spør vi en kadett om det alltid går så sømmelig for seg, og får vi vite at de noen ganger steker (sånn som partysvenskene, altså) også, i noe som heter Løvehulen. Der slipper dessverre ikke pressen til.

Vi får en rask omvisning, og plukker opp kadettenes eget Universitas: Forposten. Der kan vi lese om De krysslagte pistolers orden, som pleide å hete Den hvite kølles orden. Sikkert greit at de byttet navn. Ikke minst står det skrevet om Den Gylne Løwe – et arrangement Universitas forsøkte dekke, men ble nektet da det var for hemmelig. Løveting som kadettene bedriver er tilsynelatende unntatt offentligheten. Ifølge kunngjøringen i Forposten arbeider Den Gylne Løwe blant annet for «Classe Forskieller» og «Den Frie Idraetens Bekiempelse». Kadett Paulsen bedyrer at dette er foreninger med mye ironisk glimt i øyet og store mengder internhumor.

Apropos sekteriske evenementer: Nå er det snart tid for Den Sorte Haand. Vi går videre til baren.

Den Sorte Haands straff

Kadettene og deres utkårede sitter i to lange striper langs veggene i den romslige baren. I taket henger vimpler fra nåværende og tidligere kadettkull – samtlige kalt opp etter en norsk krigshelt. Vi vet ikke helt hvem Kayser er, men Sønsteby har vi hørt om.

Med ett dempes belysningen, og vi overdøves av dramatisk klassisk musikk. En mann med bar overkropp, gassmaske og staut holdning skrider inn i lokalet, anført av det som ser ut som to kardinaler, den ene i svart og den andre i hvit bekledning. En fjerde person, kledd utelukkende i svart, bæres inn på en trone. Mannen med gassmaske – som vi senere får vite heter Brutus – stiller seg bredbent midt i lokalet. Den Sorte Haand er ankommet.

– Hør, hør! deklamerer den hvitkledde kardinalen.

– Min kollega Provocatus og jeg, Protectoratus, er advocatus maximus for Den Sorte Haand.

– Hør, hør! roper Provocatus myndig.

«Hør, hør!» svarer forsamlingen høylytt.

– Vi fungerer som aktor og forsvarer, fortsetter Protectoratus.

– Det er Den Sorte Haand som opprettholder kustus på dette akademi, i fravær av Den Gylne Løwe. Disse edleste av de edle offiserer dette kongeriket noensinne har sett!

De to advokatene fortsetter i samme manér, mens Den Sorte Haand selv forblir tyst i bakgrunnen. Den Sorte Haands rolle ved Krigsskolen er å utdele passende straff til kadetter som går utenfor hva kadettfellesskapet finner forsvarlig. Først ut er en stakkars kadett som lider av noen slags uansvarlig veiatferd.

– Den anklagede utgjør en trussel for alle her på kunnskapens høyborg, når han gjør sitt oopsi-daisy på sin motoriserte hestekjerre! slår Provocatus fast.

Protectoratus forsøker forsvare den anklagede kadetten, og foreslår blant annet at global oppvarming har forårsaket den noe vagt definerte forbrytelsen det vises til. Vi spisser ørene som best vi kan, men foruten at forbryteren er «begredelig udugelig» og har forårsaket en eller annen form for skade, er det ikke lett å forstå nøyaktig hva som har skjedd. Kardinalene krangler om hvorvidt den anklagede mangler førerkort, eller bare er en elendig sjåfør. Vi forstår ikke så mye, men de militære humrer og stemmer i.

– Fy! lyder det fra forsamlingen.

Det ender med at den anklagede må sette seg på kne foran Brutus, mens advokatene finner en passende straff. Det ender med at han tildeles en meter, som han antakeligvis skal brukes til å holde forsvarlig avstand neste gang han skal kjøre «motorisert hestekjerre».

Nestemann som må knele for Brutus er overraskende nok vår venn og guide kadett Paulsen. Han anklages blant annet for å haet overivrig snakketøy – kanskje er det ikke så lett å være forhenværende ungdomspolitiker på Krigsskolen likevel. Han blir tildelt en mobiltelefon og medfølgende instruks av Provocatus:

– Hver gang en stakkars scholar – eller sivil, for den saks skyld – blir nødt til å lytte til de uendelige diskusjonene til kadett Paulsen, kan de nå gi ham beskjed om å heller kikke ned i denne!

Et noenlunde normalt nachspiel

Den Sorte Haand er ferdig for kvelden, og vi trekker oss tilbake til et konferanserom med Kadett Paulsen (23), Jonas Askeland (22), Håvard Jakobsen (23) og Pernille Solheim (28).

Kadett Solheim forteller at Krigsskolen er mer skole og mindre krig enn man skulle tro – men vi får også høre om opplevelser de fleste vanlige studenter er forskånet. De forteller om BC-posen, eller bæsj-and-carry, som forkortelsen står for. Dette er en pose man spenner opp over et bærbart toalett, og som man bærer med seg når jobben er gjort. I felt kan man nemlig ikke etterlate etterlatenskaper hvor som helst; det ville gitt fienden en enkel – om noe illeluktende – måte å spore opp kompaniet på. Dessuten ville nok militæret fått et dårlig rykte hvis de til stadighet dekket vakre naturområder i avføring.

Kadett Paulsen forteller om da han gikk sovende ut i en grøft under stridskurs. Dette likner på «helvetesuka» man hører om fra førstegangstjenesten, bare at det ikke nødvendigvis er en uke: under stridskurs blir kadettene utsatt for svært krevende fysiske øvelser over flere dager, uten å vite når de får sove, spise – eller når øvelsen slutter.

– Vi fikk vel om lag fire timer søvn på elleve dager. På et tidspunkt hallusinerte jeg at uniformene var hawaii-skjorter, og jeg gikk ned elleve kilo på de dagene. Tanken er at man skal kjenne seg selv, sånn at man vet hvordan det kjennes dersom man nærmer seg den veggen på nytt. Og at vi skal vite hvordan vi veileder soldatene våre hvis de går gjennom det samme.

– Noe helt annet: la oss snakke om guttastemning. I går leste jeg om en sang dere har, som handler om en soldat som lager sjømannsbrud av rompehullet på en kråke?

– Jeg kan kanskje ta denne, siden jeg er den eneste jenta her, begynner kadett Solheim.

– Jeg tror ikke problemet kun er løst ved å lage en ny sang uten ordene kuk og sjømannsbrud slik de gjorde, men det er tiltak i riktig retning. Det er handlinger og tiltak i praksis vi har manglet, men som vi nå ser er på vei og skaper endring.

– Hva tenker dere om kjønn i militæret? Er det en mannsjåvinistisk kultur her?

– Forsvaret skal jo speile samfunnet. Samfunnet endrer seg, og da må forsvaret også gjøre det. Men nå har samfunnet endret seg mye, og Forsvaret henger kanskje litt etter, forklarer kadett Askeland.

– Men samtidig kan det hende vi må tillate at det er en divergens mellom organisasjoner som Forsvaret og holdningene i samfunnet. Det tar tid å endre store organisasjoner, fortsetter han.

Etterhvert tar nachspielet slutt, og kadett Paulsen følger oss tilbake til det sivile samfunnet. Vi snakker om hvordan Krigsskolen – eller Den Frie Mathematiske Skole, som den het da den ble grunnlagt i 1750 – har og har hatt et dannelsesoppdrag i tillegg til å lage offiserer. Hit kunne det komme ungdom fra så vel embetsstanden som bondelandet, og for at offiserstanden skulle fungere ble det viktig at alle lærte etikette. Kadett Paulsen forteller at de fortsatt lærer hvordan man skal forholde seg til bestikk, tiltale kongen og danse vals, i tillegg til å lede rekrutter i skarpe operasjoner.

– Apropos... har du begynt å elske kongen?

– Før var jeg nok republikaner, men her må vi skåle til kongens ære hver gang vi får øl. Selvfølgelig har jeg begynt å elske kongen.