IMK-debatt på ville veier

16.08. intervjuet Universitas meg om å leve kreativt og estetisk på studentbudsjett. Vi snakket om sammenhengen mellom økonomi og å være kreatør i dyre studiebyer. Trang økonomi og mistrivsel i omgivelsene kan legge press på hverdagen og kvele kreativitet og motivasjon.

Denne tematikken har blitt overskygget av én kommentar om at Forskningsparken tiltaler meg lite estetisk. I intervjuet spurte journalisten om arkitekturen på campus. Da dette ikke var hovedfokus, hadde jeg få kommentarer utover at eget institutt scoret lavt; «Forskningsparken oppleves som et sterilt nybygg uten personlighet og lys,» sa jeg til sammenlikning med Blindern-campus for øvrig. At IMK-administrasjonen og markedssjefen i Forskningsparken føler behov for å «forsvare» seg, har jeg full forståelse for – her er det rom for misforståelser.

Misforstå meg rett – lokalene er i mine øyne ikke estetiske, slik jeg argumenterer for naturlig lys. Når IMK-studenter snakker om «Forskningsparken» henviser vi derimot til IMK-kjelleren spesifikt. Mange savner også å føle tilhørighet til resten av UiO over T-bane-brua. Det tar ca. 10 min. å gå til Bunnpris Blindern. Like lang tid kan man regne fra P. A. Munchs hus øverst på campus til Fysikkbygningen i bunn. Forskjellen er at turen fra IMK er langs en trafikkert pendlerrute uten naturlige møtepunkter, mens sistnevnte er en gågate forbi fakulteter med tilhørende parkanlegg og sosiale arenaer. 

At IMK holdt omvisning for å bevise at det «ikke var så ille som jeg skulle ha det til», er trist. Først og fremst fordi utsagnet er tatt ut av kontekst, og i tillegg fordi jeg som tidligere vit.ass. har satt kollegaer i en posisjon de ikke fortjener: IMK gjør stadig nye tiltak for miljø og trivsel slik Kjetil Rødje forteller. Deriblant har kjelleren en fresh og lys åpen lesesal, som jeg viste Universitas under intervjuet, men som ikke ble inkludert i saken. 

Mest ironisk er kanskje at jeg var initiativtaker til Instagram-kontoen @Forskningsparken_estetikk som i vår rettet fokus mot artige og sjarmerende blinkskudd fra Forskningsparken generelt. Sonene som Anne-Marie skriver om, er steder flere kjenner til. Og hun har rett: Forskningsparken har mange perler. UiO-studenter kan likevel føle seg «underdanige» de andre ansatte ved kontorene. Når Anne-Marie understreker at lokalene er åpne for oss, er det derfor en positiv overraskelse. Og prosjektstøtten hun nevner – takk for informasjonen!

Konklusjonen er at diskusjonen livnærer seg av dårlig kommunikasjon. Uansett topp at IMK og Forskningsparken får oppmerksomheten de fortjener – uavhengig estetisk preferanse.