Er det egentlig så stygt på Forskningsparken?
Tidligere i august ble Forskningsparkens lokaler kritisert for sin uinspirerende arkitektur og dårlig belyste lokaler. Instituttet for medier og kommunikasjon (IMK) inviterte Universitas på omvisning.
I et intervju med Universitas tidligere dette semesteret uttalte IMK-masterstudent Emma Sofie Nordhus seg svært kritisk til Forskningsparkens lokaler, og kalte det et «sterilt nybygg helt uten personlighet».
Ved siden av å adressere mangelen på lystilførsel, og innvirkningene det har på mental helse, hevdet hun at studentene på IMK er helt avskåret fra resten av universitetet, og at stedet lå i «bunnsjiktet av fakultetene i Oslo».
– På Forskningsparken blir man gjemt vekk. Du er ikke helt med på å føle at du er en del av noe, fortalte Nordhus til Universitas.
Etter at IMK ble forelagt kritikken, inviterte de Universitas til omvisning på campuset. De ville bevise at lokalene ikke er så ille som Nordhus skal ha det til.
Kanskje var de overbevist om at hvis vi bare så de flotte, freshe lokalene deres, ville vi motvillig bli rammet av Stendhal-syndromet og senere aldri trykke et vondt ord om Forskningsparken igjen.
«A very important science park»
Instituttet for medier og kommunikasjon (IMK) holder ikke til i UiOs lokaler, men leier av en privat næringspark, nærmere bestemt Forskningsparken. Rundt om i bygget jobber 3000 mennesker fordelt på 300 selskaper, og IMK er tilgodesett en egen fløy i nordre del av parken. Men det er i kjelleren lesesalene, undervisnings- og oppholdsrommene befinner seg.
Lokalene er pregløse og ikledd hvite og grå fargetoner, og i taket slipper lyset til gjennom kvadratiske vinduer. Samtidig må det legges til at studentene disponerer eget kjøkken, pingpong-bord og sofakroker. Ikke helt ulikt kjellerne man hang i da man var tenåring.
Vi føler jo kanskje litt at vi sitter med the short end of the stick
Christoffer Kanrew Askersrud (19), student
Omviseren vår denne mandagen, Stine Dalsøren, innrømmer at oppholdsrommene ofte står tomme. Hun geleider Universitas gjennom en omstendelig rute av lesesaler, undervisningsrom, kjøkken og avsidesliggende sofakroker. Overalt er det en god standard og tydelig et produkt av et velment forsøk på å få studentene til å trives gjennom et langt studieløp.
Institutteleder på IMK Kjetil Rødje vedkjenner i en e-post til Universitas at «lokalene er relativt romslige, men bærer nok preg av slitasje.» Underetasjen har ikke optimale lysforhold og det er ikke alle rommene som har vinduer som lar seg åpne. «Dette er imidlertid faktorer relatert til bygget, som IMK ikke selv kan utbedre.» forklarer Rødje i e-posten.
Han påpeker at studentenes trivsel er en høy prioritet ved IMK, samtidig som de må «balansere mellom å bruke midler på aktiviteter og sosiale tiltak, og å bruke midler på fasiliteter og oppholdsrom.» Han legger til at instituttet gjerne ønsker en dialog med studentene for å gjøre mer for å utbedre fasilitetene. Rødje forteller at instituttet har strukket seg for å legge til rette for studentenes trivsel. Blant annet har de pusset opp, anskaffet nye møbler og satt ut planter.
Kanskje er det nok å stikke ned på Plantasjen og stille ut noe grønt i gangene, om det skulle vise seg at masterstudent Nordhus var et høylytt unntakstilfelle, og ikke toppen av et misfornøyd isfjell.
Det føles som om jeg aldri gikk ut av videregående
Harald Alvær (20), student
Fra videregående til... videregående
– Vi føler jo kanskje litt at vi sitter med the short end of the stick.
Det sier førsteårsstudent Christoffer Kanrew Askersrud (19), som sammen med vennene Anna Aaldsen (22) og Harald Alvær (20) nettopp har begynt på en bachelor i medier og kommunikasjon.
– Utsiden ser jo bra ut, litt sånn college-aktig, men så er det ikke sånn på innsiden, sier Alvær.
– Vi føler oss, ja, nedprioritert, legger Aaldsen til.
Aaldsen, som har en bachelor i kunsthistorie, forteller at hun savner Blindern og ordentlige auditorier. Når hun påstår at IMKs lokaler mer enn noe annet minner om en nyoppusset videregående skole, er det neppe ment som et kompliment. Alvær stemmer i.
– Det føles som om jeg aldri gikk ut av videregående, ler han.
Vennene er også enige i at man føler seg litt bortgjemt, avskåret fra resten av campus. Men samtidig at det sosiale miljøet så langt er fint, endog noe begrenset til instituttets studenter.
Aaldsen tilbyr mer konkret kritikk, og mener Forskningsparkens lokaler bærer preg av at det ikke er et UiO-bygg. Hun viser til trange rom og ødelagte stoler, samt plassmangel i undervisningen.
– Det har hendt at jeg møter til forelesning, og så er det ikke nok pulter til alle. Da sitter du bare der på en stol og balanserer bøkene i fanget.
Kjetil Rødje fra IMK svarer at de aldri har mottatt klager fra studenter som på generelt grunnlag er misfornøyde med lokalene. Spesifikke feil eller mangler de har fått påpekt har instituttet utbedret eller varslet videre til Forskningsparken eller Eiendomsavselingen, skriver Rødje på e-post til Universitas.
Rødje runder av:
«Vi har ikke sett noe som indikerer en årsaksrelasjon mellom studentenes mentale helse og omgivelsene deres ved IMK.»
