– Politikken overser forskningen

Redusert fedrekvote, økte fartsgrenser og bevæpning av politiet er eksempler på områder der politikere taler forskningen midt imot.

I det sistnevnte eksempelet foreslår den nye regjeringsplattformen til Høyre og Frp en generell bevæpning av tjenestemenn i de distriktene «der politiet selv mener det er den beste løsningen».

– Virkelighetsfjernt

Forslaget vekker oppsikt i forskningsmiljøet.

– Politikerne vet ingenting om virkeligheten når de lar det være opp til distriktene å ta slike avgjørelser. Forslaget tyder på at de ikke skjønner hvor mye dette kan endre det norske samfunnet. Et så viktig vedtak bør bygge på veldig sterke argumenter, og det finnes ikke, sier Johannes Knutsson.

Han er professor ved Politihøgskolen i Oslo, og har forsket på bevæpning av politiet i ti år. Han mener viktig forskning blir oversett når den nye regjeringen ifølge Sundvolden-erklæringen åpner for at politiet får bære våpen på kroppen. Selv om professoren erkjenner at man aldri vil få et perfekt beslutningsgrunnlag, om man har aldri så mye forskning, mener han likevel det er galt av regjeringen å overlate en så dramatisk beslutning til politiet selv.

Alvorlige konsekvenser

– Kunnskapshullene må tettes igjen før man igangsetter slike dramatiske tiltak, sier Knutsson.

Sammen med en forskerkollega har han kartlagt mer enn 300 dokumenterte skuddhendelser i Norge og Sverige. De har funnet store forskjeller i utfallet av farlige situasjoner.

– I Sverige dreper politiet i gjennomsnitt én person i året. I Norge drepes én person hvert tredje år, sier Knutsson.

Vanskelig valg

– I Norge, hvor våpen ikke bæres på kroppen, men i stedet er innelåst i bilen, er policyen at politiet trekker seg tilbake og fryser situasjonen, mens de venter på en bevæpningsordre. Når de først skyter, er det flere folk på plass og lengre avstand, sier Knutsson.

Knutsson peker også på det han mener er en annen viktig forskjell mellom svensk og norsk politi.

– Når svensk politi havner i farlige situasjoner, må de ta et valg mellom å komme seg unna eller gå til angrep. I Norge har man ikke dette valget, sier han.

Politi, ikke politikk

Det har ikke lykkes Universitas å få svar på kritikken av statsminister Erna Solberg eller justisminister Anders Anundsen. I stedet får vi snakke med Peter Christian Frølich (H), medlem av Stortingets justiskomité, som er svært opptatt av problematikken.

– Hvorvidt våpnene skal oppbevares i bil, på kontoret eller på kroppen, er et rent politifaglig, og ikke politisk, spørsmål, sier Frølich.

Han mener saken om generell bevæpning må løses av politimyndighetene selv.

– Det handler om noe som er helt nødvendig for arbeidshverdagen deres, og da ville det være uklokt om politikerne stod i veien.

– Bør vi ikke lytte til forskerne i en slik avgjørelse?

– Jo, men samtidig har jeg full tiltro til at politiet klarer de operasjonelle vurderingene selv.

Frølich understreker at politiledelsen selv må ta ansvar for å hente inn og lese all relevant forskning før de faller ned på et standpunkt.

– Er denne saken et særtilfelle som politisk avgjørelse?

– Den er ikke et særtilfelle, men en prinsipiell sak, sier Frølich.

Han mener spørsmålet om politiets bruk av makt, og hvordan maktbruken skal foregå, er et politisk anliggende.

– Hvilken type bil de skal kjøre er derimot ikke det. Noen vil sikkert mene at politikere også bør detaljstyre hvorvidt våpen skal ligge i bilen eller bæres på kroppen, men det synes ikke vi.

– Forskning kan aldri erstatte politikk

Arvid Hallén er administrerende direktør i Forskningsrådet. Han sier til Universitas at forskning aldri kan gi hele svaret på politiske utfordringer.

– Jeg ønsker at forskningen skal stå så sterkt som mulig, men forskningen kan aldri overta politikken. Likevel ønsker jeg meg et samfunn som har stor respekt for kunnskap, sier Hallén.

Han mener det alltid vil gjenstå et rom for politiske vurderinger, blant annet utfra verdier og ideologiske standpunkter.

– Det er også klart at forskere har et sterkt engasjement på sitt kompetanseområde, og det er like klart at det oppleves frustrerende når kunnskapen blir satt til side. Det kan oppleves som manglende respekt for forskningen. Men man må være åpen for at dette også kan skyldes at det er ulik logikk og andre momenter som spiller inn i politikkutvikling enn i forskning.