– Et angrep på den frie forskningen

– Hvis det er god forskning skal ikke ledelsen legge seg opp i hva det er. Dette er et angrep på den frie forskningen, sier Kristian Gundersen, prosessor i fysiologi ved Institutt for molekylær biovitenskap ved Universitetet i Oslo (UiO).

Utspillet kommer etter nye retningslinjer for instituttledelsens myndighet ved søkning om penger fra eksterne finansieringskilder, som for eksempel Forskningsrådet. Siden før årtusenskiftet har praksis vært at instituttleder/-bestyrer eller kontorsjef undertegner søknaden om eksterne midler som en kontrollfunksjon. Nå er retningslinjene forandret, og instituttleder må i større grad vurdere prosjektet ut i fra økonomiske og faglige forhold.

– Det skal være opp til forskeren selv å bestemme hva han eller hun skal forske på. Det er jo ikke sånn at man søker midler til et forskningsprosjekt som ikke er av betydning, raser Gundersen.

Også Kristian Mollestad, hovedtillitsvalgt i Forskerforbundet ved UiO, mener at det er grunn til bekymring over forskerens frihet, når instituttet blandes inn.

– Det kan bety at viktig forskning som er avhengig av eksterne midler, men som ikke er i tråd med instituttets faglige preferanser der og da, ikke blir gjennomført. Det kan snevre inn mangfoldet i forskningen, sier han.

Store kostnader

Mollestad sier likevel at han syns det er bra at instituttene fører tilsyn for å kvalitetssikre prosjektene som det skal søkes penger til. Det er etter pålegg fra Riksrevisjonen og Kunnskapsdepartementet at universitetet krever mer kontroll fra instituttenes side ved bidragsprosjekter der eksterne bevilgninger ikke er fullfinansierende. Prosjektene skal totalbudsjetteres, og senere totalregnskapføres, slik at det blir større bevissthet på hva som er universitetets egenandel. Dette har vært UiOs politikk siden 2006, men er først nå spesifisert i universitetets årsplan, og slik satt ordentlig til verks.

25 prosent av universitetets inntekter kommer fra eksternt finansierte forskningsprosjekter. Ifølge økonomidirektør Marianne Mancini er UiOs samlede bidrag til ekstern finansiert forskning grovt beregnet til 700 millioner kroner.

– Dette er store kostnader og gjør seg gjeldende i investert tid, administrative kostnader, arealer, it-utstyr og ikke minst laboratoriumsaktivitet. Instituttene må prioritere prosjekter ut i fra hvor store kostnader de generer, og sette det i samsvar med en strategisk plan for forskningens utvikling, sier Mancini.

– Pengene teller

Mancini ser ikke for seg at det vil komme et ras av nei på søknader til Forskningsrådet.

– Kristian Gundersen mener dette er en trussel mot den frie forskningen. Hva sier du til det?

– Det er et signal om at universitetet skal ha en holdning på faglig profil. Skal man sikre en faglig utvikling er det viktig, men universitetet skal ikke legge seg opp i metode og måten forskningsprosjektene legges opp på, svarer hun, og presiserer at dette skal gjelde tilfeller som genererer en stor egenandel samtidig som prosjektet går langt utover hva instituttet til vanlig driver med.

Prorektor Haakon Benestad svarer på sin side:

– Ja, det er en kjedelig situasjon, men sånn er det når penger teller.

– Er forskningen fri sånn ordningen er i dag?

– Forskning styres av det finansielle, sånn er det i dag. Når det koster masse penger kan ikke forskeren fritt gjøre hva han vil.

Kristian Gundersen mener at argumentet om at det står på ressurser, er tull.

– Infrastrukturen er allerede til rådighet, og er det ikke det, hvorfor skal man jobbe her? spør han retorisk.

I dag er myndighetshavende ved instituttene enten valgt eller ansatt. Gundersen mener det er like problematisk at valgte instituttledere skal kunne legge føringer som ansatte.

– Det er uansett overstyring, og det er det som er en trussel mot fri forskning. Jeg mener de nye kravene er et steg på veien mot et mer overstyrt universitet i forhold til hva det. skal forskes på, uansett hvordan instituttleder har tiltrådt.