Fra distriktspolitikk til studentpolitikk

Året 2024 var et trist år for utelivsbransjen, og bare for noen måneder siden kunne vi lese i E24 at milliardbeløp er forsvunnet fra Oslos uteliv. Karl-Henning Svendsen, administrerende direktør i Noho, pekte på at studentene hadde det tøft som en årsak. Dette kommer ikke som et sjokk på oss som har fulgt studentøkonomien over tid. Utelivsbransjen er kanskje den første til å merke konsekvensene av svekket kjøpekraft hos studentene, men ikke nødvendigvis den siste. 

Jeg kjenner færre og færre studenter som kan ta seg råd til å sitte og studere på en kafè, eller ta en øl etter forelesning. Ikke bare handler det om råd, men også tid. Hverdagen blir forvandlet til fulltidsstudier og deltidsjobb på siden, som gjør det umulig å få timene til å strekke til. 

Kjøpekraften er lavere her i hovedstaden enn andre steder i Norge. Studentene i Oslo må jobbe ti timer mer per uke enn hva de måtte i 2001 for å få endene til å møtes. Romantisering av studentlivet hører fortiden til. 

I forslaget til statsbudsjettet for 2025 ble ikke studentene i Oslo prioritert. Daværende statsråd Oddmund Hoel kledde fåret i ulveklær, og serverte studentene distriktspolitikk som studentpolitikk. Forslaget om å prioritere noen få studenter, ved å foreslå sletting av studielånet til de som velger å bosette seg i distriktene etter endt studium, gagner ikke studenter. Selv om tiltak for å få nødvendig kunnskap til distriktene er nødvendig, kan ikke regjeringen overse de 90 000 studentene som befinner seg i hovedstaden nå. 

Heldigvis fikk SV forhandlet inn gode punkter for å kunne styrke studentvelferden nasjonalt, og ikke kun i distriktene, men selv om SV sikret en forbedring i budsjettet, skulle vi ønske at disse tiltakene ble servert fra daværende statsråd selv. Kjære Sigrun Aaslad, dette er din «time to shine». 

Med ny statsråd, og et nytt parti som vil styre dette departementet fremover, håper vi på enda flere gjennomslag som vil kunne komme studentene i hovedstaden til gode. På tide å slutte å kle distriktspolitikk i studentpolitikk, og komme med konkrete tiltak som vil gjøre hverdagen vår enklere. Hvis vår trivsel i hovedstaden blir et offer for dårlig politikk og mangelfulle tiltak, sår vi frøene for enda større samfunnsproblemer på sikt. Utelivsbransjen kan være første av mange eksempler på de