Norge er en grunnforskningsjumbo

Mangelen på grunnforskningsmidler tildelt norske universiteter fra det nyoppstartede europeiske forskningsrådet (ERC) har vært i fokus den siste tiden. I første utlysning til yngre fremragende forskere var det bare én norsk søknad som fikk bevilget penger, av totalt 300 totalt for hele Europa. Friedrich Frischknecht fra universitetet i Heidelberg har laget en rangering, publisert i Nature 7. august, av de 21 landene som minst fikk én innvilget søknad. Basert på antall søknader delt på BNP per capita havner Norge bunnsolid på jumboplass. Israel, rangert som nr. 1, fikk mer en 83 ganger flere bevilgninger. Tsjekkia, rangert som nr. 20 og plassen foran Norge, har en uttelling mer enn fem ganger bedre. Dette gir indikasjoner på at neste generasjon forskere ved norske universiteter ikke når opp i europeisk konkurranse om midler til grunnforskning når kriteriene som måles kun er vitenskaplig kvalitet. At norske institusjoner får tildelt EU midler fra andre typer forskningsprosjekter, såkalte samarbeidsprosjekter, forteller lite om den kvalitet norsk grunnforskning har da disse prosjektene heller styres av EU byråkratenes politiske mål enn av prosjektenes vitenskaplige kvalitet. Diskusjonen bør likevel ikke handle om vi skal bidra med penger til EU eller ei, ja det skal vi, men om hvorfor norske forskerrekrutter ikke når opp.

De manglende utlysningene fra ERC underbygger mine observasjoner om at rekrutteringspolitikken i norsk forskning er fraværende. Norske universiteter, og dermed grunnforskningen, nedprioriteres, og kvalitetsmessig taper vi i internasjonal konkurranse. Og verre skal det nok bli. Forskningsminister Tora Aasland gir mer og mer inntrykk av at nytteforskning er viktigere enn grunnforskning og Norges forskningsråd mener det samme i sin nye strategiplan. Satt på spissen sier Aasland og Forskningsrådet at SINTEF er viktigere for Norge enn Universitetet i Oslo (UiO) og derfor må UiO bli mer likt SINTEF. Problemet er at hvis målet med forskning er å løse norske politikeres månedrømmer må vi uansett ha verdensledende grunnforskningsmiljøer innen alle naturvitenskapens hoveddisipliner. Det får man ikke på SINTEF. Det er en skam at vi med en SV-minister i både forsknings- og finanssetet svir av milliarder på risikofylte innvesteringer i amerikanske finansinstitusjoner, men ikke tør satse skikkelig på risikofylt nysgjerrigdreven kunnskapsutvikling i eget hus. Det frister mindre og mindre å satse liv og lemmer på en grunnforskningskarriere i bakvendtlandet Norge.