En trist historie om hva professoren lukker øynene for

For tre år siden ble forskningsmeldingen godkjent i statsråd. Der står det at studentene skal involveres i forskningsprosjektene ved universitetene og høyskolene. På de tre årene har ganske mange tusen studenter fullført utdanningen sin uten å ha fått førstehåndserfaring med forskning. Det er kritikkverdig.

Forskeren Patrick Neumann fant opp en maskin som kan gå til planeten Mars og tilbake på en tank med drivstoff. Ideen oppstod da han var student på sitt tredje år og jobbet sammen med en post.doc på et prosjekt. Det forteller en trist historie om at norske professorer ikke enser hvilke ressurser og talenter de overser i sine egne forelesningssaler. Studenten – en ubrukt ressurs

Dagens studenter sitter på nysgjerrigheten og kunnskapen som ikke bare skal ta Norge et steg videre, men som i fremtiden skal løse komplekse utfordringer på globalt nivå. Metodene som brukes for å forberede oss på dette er ganske stusselige. Vi sitter i en nedslitt forelesningssal og blir fortalt hva vi skal kunne. Ikke hva vi skal kunne for å bidra til å utvikle ny kunnskap. Vi blir fortalt hva vi skal gulpe opp på en sekstimerseksamen i en gymsal på et gjennomslagsark for å ikke stryke.

For å løse de store både nasjonale og globale utfordringene vi står ovenfor er vi avhengig av å bruke alle hoder. At studentene ikke ses på som en naturlig del av forskningsaktiviteten som foregår ved universitetene og høyskolene er et stor tap. En større involvering tidlig i studieløpet ville skapt både engasjement, nysgjerrighet rundt forskning og rekruttering til videre studieløp. Studentene kan bidra med perspektiver og nyanser ikke forskeren nødvendigvis har. Vi ligger under gjennomsnittet på europeisk nivå hva angår andelen med mastergrad og vi ligger under våre naboland hva angår søknader på pantenter. Vi kan bedre. Vi kan starte med å involvere studentene i forskningen tidlig i utdanningsløpet.