Takk og farvel, Oddmund

Oddmund Løkensgard Hoel rakk akkurat å få beskjed om at han var lite kjent blant studentene før han måtte tre av som forsknings- og høyere utdanningsminister. En undersøkelse gjennomført av Sentio og Khrono viste at kun 12 prosent av studentene visste hvem som var høyere utdanningsminister i Norge. 

Mens han fremdeles satt som minister, besøkte vi derfor Hoel for å finne ut hvem han er, og gi ham et par støttehjul på veien til studentenes tanke. Men bare noen dager etter besøket ble det kjent at Senterpartiet og Hoel skulle ut av regjeringen.

I denne saken tar vi avskjed med vår ganske anonyme minister, som tross alt nesten klarte å holde seg unna skandalene. 

Ramlet inn i ministerposten

Oddmund Løkensgard Hoel (født 1968) tok i 1996 hovedfag i nordisk språk og litteratur ved Universitetet i Oslo. Senere tok han en doktorgrad i historie på NTNU. Som student hadde Hoel få ideer om hva han ville gjøre senere i livet.

– Jeg hadde ingen karriereplan eller en drøm om å drive med ditt eller datt. Så alt jeg har ramlet borti har egentlig vært ganske tilfeldig, forteller den 56 år gamle trønderen til Universitas. 

– Ramlet du inn i ministerposten også?

– Definitivt! Min politiske karriere skulle ha vært gransket av lotteritilsynet, fordi det ligger så mange usannsynlige tilfeldigheter til grunn for den. 

Hoel refererer til at Ola Borten Moe ønsket han som statssekretær, til tross for at de to aldri hadde møttes. 

– Han hadde fått tak i navnet mitt. Så ringte han meg, og jeg takket ja til stillingen. 

Deretter måtte Borten Moe gå av som statsråd etter å ha kjøpt våpenaksjer og brutt regjeringens retningslinjer. Etterfølgeren Sandra Borch ville imidlertid ha med Hoel videre. 

– Men så må jaggu hun gå av etter et halvt år også, så da fikk jeg tilbudet om å selv ta over ministerposten, forteller Hoel.

Kobler av med reality-tv

På spørsmål om hvorfor han er så ukjent blant studentene, sier Hoel at han synes studentene selv bør lese seg opp litt. Samtidig innrømmer han at det også hviler et ansvar på ham selv. 

– For å være litt mer seriøs, så er jo det enkle svaret at det kun er én ting å gjøre, og det er å gå inn for å bli mer kjent. Men jeg har hatt ett år på meg for å gå fra en temmelig ukjent politisk posisjon, sier Hoel. 

I møte med Universitas er Hoel nølende med å dele personlige opplysninger og er tilsynelatende mest komfortabel med å snakke om det faglige og jobben som statsråd. Dette til tross for at Universitas har bedt om et intervju for å «bli kjent med andre sider av Hoel enn dem som kommer frem i mediene». Etter litt forsiktig press går han etter hvert med på å dele en funfact om seg selv. 

– At jeg har brukt de siste par ukene på å se gjennom alle sesongene av Girls of Oslo, avslører han og ler for første gang under intervjuet. Mon tro vi kanskje begynner å nærme oss mennesket bak ministerposten. 

– Hva liker du med reality-programmer? 

– Jeg tror jeg liker at det gir meg et innblikk i en annen verden, og at jeg kan koble hodet helt av. 

– Lengst mulig unna jobben?

– Man er jo i et slags reality-show når man står midt i rikspolitikken også, men det blir kanskje på en litt annen måte. 

Å følge med på reality er en av flere aktiviteter Hoel koser seg med når arbeidsuken er over. 

– På fredagskvelden kan jeg enten bli værende på sofaen, gjerne med et glass vin og et eller annet på TV-en sammen med kjæresten min. Ellers går jeg gjerne på byen og møter andre folk, forteller Hoel. 

Ett år som statsråd, kort oppsummert

Samtidig som Universitas drikker kaffe med Hoel i Kunnskapsdepartementets lokaler, står det en diger elefant i rommet. 

– Når denne avisen går i trykken er det en viss sjanse for at du ikke lenger sitter som minister. Hva ønsker du å bli husket for?

– Jeg er veldig fornøyd med at vi, sammen med SV, har klart å løfte studiefinansieringen så mye. Og så er jeg glad for at vi har fått fart på byggingen av studentboliger, forteller Hoel. 

Han mener også at hans regjering har innledet en kursendring i utdanningspolitikken, som forholder seg til at mange bransjer vil oppleve mangel på folk i fremtiden. 

– Etterspørselssiden i arbeidsmarkedet er nødt til å påvirke hvordan vi dimensjonerer kunnskapssektoren, sier Hoel. 

Masseutdanning

Selv om han mener at det i utgangspunktet er bra at folk tar utdanning, er han også opptatt av at man må diskutere hva et formålstjenlig utdanningsnivå skal være innenfor ulike yrker. 

– Vi kan ikke lenger tenke at desto mer universitets- og høyskoleutdanning befolkningen tar, desto bedre er det for samfunnet. Da kommer vi til å mangle folk på andre felt, sier han. 

– Bernt Hagtvet har sagt at «en ny analfabetisme er i emning» og advarer mot en inflasjon av universitetsbegrepet. Hvordan vil du svare Hagtvet og de andre kritikerne som mener det?

– I dag må vi tilpasse utdanningen for flere studenter, og naturligvis da også for flere med mindre interesse og dårligere forutsetninger enn i eliteutdanningens tid. Sånn sett går jeg med på at dette har endret utdanningen. 

Hoel mener dessuten at denne utviklingen har kommet av et samfunnsønske om å øke det generelle utdanningsnivået.

– Det er bra at vi utdanner flere enn for 20 eller 30 år siden, og konsekvensen av det er at universiteter og høyskoler må tilpasse seg den gruppen som skal utdannes. Samfunnets behov er som de er, og akademia må tilpasse seg disse behovene. 

– Det er hvert fall ikke noen vei tilbake til en eller annen gullalder som egentlig aldri har eksistert. Man har klaget over dårlige studenter helt siden de greske filosofene i antikkens Hellas, fastslår han. 

Klineskandalen

– De to forgjengerne dine fikk jo en god dose mediedekning når de måtte tre av som ministre. Har du tenkt på noe drastisk du også kunne gjort for å få litt mer oppmerksomhet? 

– Doktoravhandlingen min er allerede plagiatsjekket av media, så der er det nok ingenting å hente. Tanken har egentlig ikke slått meg. Jeg tror det begynner å haste, kanskje. Har dere noen ideer til hva jeg kunne ha gjort, da?

– Vel, den klineskandalen fungerte jo åpenbart ikke. 

– Nei, det var bare en liten piff og så ble den borte. Jeg har tenkt at jeg kanskje skal prøve å holde meg til minst mulig utenomsportslige aktiviteter. Det er jo veldig kjekt å være statsråd. Så jeg vil fortsette så lenge jeg har sjansen. 

Men den sjansen har han altså ikke lenger. Og hva han ramler borti neste gang vet vi ikke ennå. Det som derimot er sikkert, er at han tirsdag morgen måtte pakke sammen sakene på kontoret, skrubbe bort kaffeflekkene på pulten sin, og si farvel med Kunnskapsdepartementet for denne gang.