Usynlig ulikhet i akademia

Susanne Sørli Slettebakken (21) briefer ofte med politikk og nyhetsbildet over telefonen til foreldrene sine i den lille hjembygden i Holsnøy utenfor Bergen.

Hun er på sitt siste år av en bachelor i internasjonale studier ved Universitetet i Oslo, og planen videre er master i rettsvitenskap til våren. Men veien dit har ikke vært en selvfølge. Den kommende jusstudenten er nemlig den første i familien som tar høyere utdanning.

– Mamma fullførte videregående, men har ingen videre utdanning. Pappa fikk ikke fullført yrkesfag fordi de la ned en linje som han skulle gå på etter førsteåret, sier UiO-studenten.

Blant studenter med foreldre som kun har videregående utdanning, er det bare 14 prosent av dem som ender opp med å ta en lengre grad. Det viser tall fra Statistisk sentralbyrå (SSB).

I tillegg kan de såkalte førstegenerasjonsstudentens møte med akademia oppleves helt annerledes enn for andre førstegangsstuderende, mener forsker Juni Katrine Lie.

Helt fra bunn

Tross egen utdanningsbakgrunn har foreldrene til Slettebakken vært tydelige på hva hun bør gjøre annerledes.

– De har vært veldig på at jeg skal ha masse utdanning, og få det beste jeg kan. Så det har vært press.

Susanne mener det er viktig å bli mer bevisst på utfordringene førstegenerasjonsstudenter opplever. Hun er ikke i tvil om at de på studiet som har foreldre med høyere utdanning, har en klar fordel.

– De har foreldrene som kan lese tekster og gi litt råd. På universitetet så har jeg ingen jeg kan spørre om hvordan man gjør ting, sier Slettebakken og legger til:

– Men jeg klandrer ikke foreldrene mine for det heller, for de hadde på ingen måte muligheten.

Å finne den akademiske selvtilliten og selvstendigheten selv, til forskjell fra de som kommer fra akademia-vante hjem, er ikke enkel, forteller Slettebakken.

– De har kanskje et bedre grunnlag, mens jeg har måttet ta det helt fra bunnen av.

Amerikansk begrep

Tilhørighetsfølelse er et nøkkelord i Juni Katrine Lies forskning på førstegenerasjonsstudenter. Hun er sosiolog og forsker ved Senter for tverrfaglig kjønnsforskning på Gaustad. 

Masteroppgaven hun skrev om tematikken, kom ikke ut av det blå. Sosiologen var nemlig selv først ut som student i familien, og husker at foreldrene med industri- og politibakgrunn ikke alltid forstod hva hun drev med på Blindern.

Inntil nylig har det ikke vært vanlig å ha noe begrep om førstegenerasjonsstudenter i norsk kontekst, forteller forskeren. Det intuitive begrepet er lånt inn fra det amerikanske og langt mer etablerte «First Gen».

– Det refererer til at man er den første i sin familie til å ta høyere utdanning, og brukes ofte for å omtale studenter med ikke-akademisk eller såkalt arbeiderklassebakgrunn.

Akademiske fisker

Sosiologen peker på at overgangen til universitetet kan være spesielt stor for de som opplever at den akademiske verden skiller seg veldig fra oppvekstmiljøet man kommer fra.

– Forskning peker for eksempel på det akademiske språket som en sentral forskjell. Førstegenerasjonsstudenter er vant med et hverdagslig språk hjemmefra, og det teoretiske og abstrakte kan oppleves fremmed, sier Lie og utdyper:

– Det snakkes jo også om sosiale koder, at det er to ulike felt eller miljøer. Man ser for seg at det akademiske feltet kan stå som en slags motsetning til et arbeiderklassemiljø.

Lie refererer til filosofen Pierre Bourdieus begrep om «habitus». Enkelt forklart beskriver «habitus» at ulike væremåter oppstår hos personer med ulik klassebakgrunn.

– Når habitus ikke er i sitt rette element, kan det sammenlignes med å være en fisk på land.

Selv om Lie understreker at fiske-analogien er satt på spissen, er hun klar på at en dissonans mellom kropp og omgivelser kan føre til negative følelser hos førstegenerasjonsstudenter. Hun viser til blant annet skam, at man ikke duger eller at man ikke er bra nok.

Følelse av hjem

Imidlertid er det store nyanser, og de aller fleste føler ikke på én rendyrket tilhørighet til det ene eller andre, ifølge Lie. I tillegg kan møtet med akademia også være en lettelse for mange, og kanskje aller mest for de som har følt seg litt annerledes i oppvekstmiljøet, sier forskeren. 

– Når de da kommer til universitetet finner de ut at de faktisk hører hjemme. Følelsen av å være annerledes, men også følelsen av at man kommer hjem på universitetet, er på en måte to fortellinger som sameksisterer.

Likevel mener Lie at man må være forsiktig med å peke på ulike studenters forutsetninger i akademia.

– Det er lett å tenke at middelklassestudenter svømmer lett på Blindern, men slik er det ikke nødvendigvis, sier Lie og viser også til de psykiske helseutfordringene i studentmassen generelt.

– Alle som er studenter for første gang vil jo oppleve noen barrierer.

Lie er derimot klar på at det er viktig å rette fokus mot utfordringene førstegenerasjonsstudenter kan oppleve.

– Spesielt i sammenheng med andre faktorer som minoritetsbakgrunn, kjønn og funksjonsevne, poengterer hun.

Førstegenerasjons tips

– Har du noen råd du ville gitt andre førstegenerasjonsstudenter?

– Man kan ofte tenke at man har dumme spørsmål, eller noe sånt. Men man må ikke være redd for å spørre eller be om hjelp fra både veiledere og professorer!

For de som ikke er heldige med hjelp til studiene fra foreldre eller søsken, oppmuntrer Lie til å bruke nettverket man har, som for eksempel eldre studenter eller andre man kjenner, om hjelp til å lese gjennom eller redigere oppgaver.

– Ellers så tror jeg det er viktig å tenke at man selv har noe her å gjøre, og ikke tvile på det.

Tilbake på Blindern er Slettebakken stolt av bakgrunnen sin. Likevel ønsker hun seg mer dialog om førstegenerasjonsstudentenes utfordringer.

– Det er fint å vite at det ikke bare er meg og min bakgrunn alene, men at det faktisk er en greie. Man kan finne trøst i det, når det er litt harde stunder.