Mening gjennom skjermen

Hvilke ressurser bruker vi for å forstå hverandre på Zoom? Hvordan skapes mening gjennom en skjerm? Dette er spørsmål som opptar språkforsker Jessica Beslie Hansen fra Universitetet i Oslo. I sitt doktorgradsarbeid har hun forsket på hvordan samtaler fungerer mellom helsepersonell og pasient, der en tolk er til stede. Men hva skjer dersom tolken kun er tilgjengelig via videolink? På hvilken måte skal pasienten da få formidlet sine symptomer eller behov til helsepersonellet? Ifølge Hansen ligger det mange utfordringer — og muligheter — i videomediert samhandling. Passende nok foregår også dette intervjuet over Zoom.

— Når vi to sitter og prater sammen, har vi et felles interaksjonelt rom som vi skaper sammen gjennom bilde og lyd. Men stemmer det rommet overens med det vi prøver å gjøre?

— Det er noe som blir satt litt på spissen i tolkede samtaler, forteller Hansen og legger til at det kan være vanskelig for dem som samtaler å gjøre seg en oppfatning av hva tolken trenger av informasjon for å kunne gjøre jobbe sin. Hva trenger tolken å se for at tolken skal forstå hva som foregår?

Dessuten er tolkens bevegelser også relevante for deltakerne i sykeshusavdelingen. Eksempelvis kan nikk, eller måten tolken lener seg framover på under en videosamtale, være viktige kommunikasjonsverktøy for å skape en dynamikk og flyt i tolkingen. Men hvor mye går egentlig tapt når alt dette foregår over en skjerm?

Les også: Forskerintervju: Politikk man kan regne med

Den vanskelige timingen

— Jeg vil ikke si at det er noe som umiddelbart forsvinner, fortsetter Hansen.

Hun vil heller si at vi har andre muligheter og begrensninger når vi snakker sammen via video, og ikke ansikt til ansikt.

— En ting som jeg mener er ganske viktig, og som kan være utfordrende, er dette med tidsforsinkelser. Når vi prater sammen ser jeg for eksempel at nikkene dine er litt forsinket, og det kan by på utfordringer for hvordan vi forstår hverandre, sier hun.

I avhandlingen ser Hansen blant annet på hvordan tidsforsinkelser kan skape problemer for kommunikasjonen mellom tolk og helsepersonell. Innen forskning på sosial interaksjon brukes begrepet «turtaking», for å beskrive hvordan mennesker som snakker sammen, regulerer hvem som får snakke når, altså hvordan vi bytter på å «ta turen» . Slike turer kan både være korte og lange.

— Hvis du stiller meg et spørsmål og jeg avgir et langt svar, så kan ikke tolken vente til jeg er ferdig med å snakke med å ta turen. Da ville dynamikken blitt helt borte. Det man typisk gjør, er å dele det opp i mindre biter. For eksempel kan helsepersonell snakke litt, for så å stoppe opp og indikere at jeg har tenkt til å si mer, forklarer Hansen.

Slike signaler være vanskelige å få med seg gjennom videoteknologi. Eksempelvis kan det dreie seg om noe så konkret som å trekke pusten. Hvis tolken har problemer med interaksjonen, hender det også at vedkommende lener seg framover for å vise dette. I slike situasjoner kan

selv små tidsforskjeller ha mye å si for samhandlingen mellom partene.

Mye på spill

Det er et uttalt mål fra myndighetene at det skal satse mer på bruk av skjermtolking i offentlig sektor. I NOU-en «Tolking i offentlig sektor» fra 2014 ble det blant annet anbefalt at halvparten av alle tolkeoppdrag her skulle skje via skjerm innen 2023. Hansen mener derfor det er viktig å få mer detaljert kunnskap på bordet om hvordan vi kommuniserer sammen gjennom skjermen.

— Når vi snakker om slike fenomener, er det ofte som en slags enhet. Dermed kobles det også fort vekk fra de spesifikke situasjonene vi er i, og den kommunikasjonen vi prøver å få til.

For det kan være mye som står på spill i møtet mellom det offentlige og individet. Dette gjelder ikke bare for helsevesenet, men også andre offentlige instanser som domstolene, rettsvesenet og barnevernet, samt i undervisningssammenheng.

— Hvilke konsekvenser kan det få om denne kommunikasjonen svikter?

— Det kan ha en rekke konsekvenser. I spesialisthelsetjenesten handler det for eksempel om å få diagnostisert noen riktig. Men det kan også handle om å skape den tilliten man trenger for at pasienten skal gå med på behandlingen,samt vite hva man skal gjøre i etterkant av et inngrep, sier Hansen.

— Da vil kluss i kommunikasjonen kunne påvirke hva utfallet av behandlingen.

Systematisk forskning

I en tid der stadig mer av kommunikasjonen foregår over video, mener Hansen det er viktig at vi blir bedre kjent verktøyene vi har til rådighet, og hvordan disse kan brukes på en best mulig måte.

— Jeg synes for eksempel det hadde vært lurt med mer forskning på videomediert undervisning. Hva kan undervisere gjøre som interaksjonelt sett fører til gode samtaler? Her tenker jeg det er viktig at vi ikke bare bygger enkeltpersoners erfaringer, men at man får på plass systematiske studier som kartlegger hva som faktisk fungerer, avslutter hun.

Les også: Krenke­kultur under lupen