Krenkekultur under lupen

— Vi opplever det kanskje som noe nytt i dag når folk protesterer mot krenkelser og vil innskrenke ytringsfriheten. Men «krenkedebatten» var gedigen for nitti år siden også, sier forsker og idéhistoriker Haakon Bekeng-Flemmen.

Det var etter et kurs på Riksarkivet at han tok seg friheten til å snoke litt i gamle arkivbokser. Der fant han arkivet til Kirke- og kulturdepartementet og haugevis av brev, underskrifter og dokumenter om et teaterstykke som var forsøkt oppsatt i Norge i 1932: «Guds grønne enger». Omfanget og størrelsen på arkivmaterialet forbauser ham.

Les også: «Et genetisk blikk på rasisme»

Fra Klassekampen til Blindern

Selv om Bekeng-Flemmen er idéhistoriker, har han en bakgrunn som består av langt mer enn saktegående, akademisk sturing på Blindern. Bak seg har han mange års erfaring som journalist. Da han bestemte seg for å ta fatt på doktorgradsprosjektet, måtte han først si opp jobben som kulturredaktør i Klassekampen.

Noe av det første Bekeng-Flemmen finner i Riksarkivet, er dokumenter fra en stortingsdebatt der flere uttrykker at de føler seg krenket av at Gud karikeres i teaterstykket.

Oppdagelsen ble startskuddet for arbeidet med en doktoravhandling om teaterstykket, som han forsvarte i begynnelsen av september.

Kontroversielt sprengstoff

Teaterstykket «Guds grønne enger» kom opprinnelig fra USA. I stykket fremstiller svarte skuespillere bibelske figurer på scenen. Bekeng-Flemmen omtaler stykket som kontroversielt sprengstoff: Da stykket skulle settes opp på Nationaltheatret, reiste en stor folkebevegelse seg over hele landet og krevde at man måtte forby stykket.

— Først var dette bare et spill, der man forsøkte å stoppe stykket, men til syvende og sist ble det en strid om den norske statens lojalitet til kristendommen. Mange forventet at staten måtte gripe inn for å stoppe denne formen for blasfemi, forklarer Bekeng-Flemmen.

I avhandlingen stiller han spørsmål ved hvordan et tilsynelatende uskyldig teaterstykke kunne være så opprørende og etter hvert også formativt for norsk samfunnsliv og politikk.

— Det vi ser, er at kulturdebatter om religion, teater og følelser, som er myke og uskyldig på overflaten, noen ganger også blir viktige politiske saker som former den norske staten og lovverket.

Les også: «–⁠ Mange har gjemt seg under lastebiler»

Mykt teater blir hard debatt

Bekeng-Flemmen peker på tre ting som gjorde teaterstykket særlig opprørende for mange. Først og fremst var det teologisk uakseptabelt at Gud ble fremstilt som et menneske. Dessuten var bare det å gå på teater omstridt. Hvor stor skepsisen til teater som kunstform var, viste seg i referatene fra Stortingets diskusjoner om «Guds grønne enger».

— Når Stortinget diskuterer denne saken, er det flere stortingsrepresentanter som først må forsikre de andre om at de ikke går på teater.

Det tredje Bekeng-Flemmen trekker frem, var både det minst og mest overraskende under arbeidet hans:

— Så var jo skikkelsene på scenen svarte, alle sammen. I Norge skulle de faktisk spilles av norske skuespillere sminket svarte, men det skapte likevel problemer. Stykket ble oppfattet som tvilsom underholdningskultur. Det ble forbundet med forlystelser som jazz og provoserende dansing, påpeker han og fortsetter:

— Det var urovekkende for mange at bibelen skulle kles opp i en slags lavkulturell underholdningsform. De mente at de svarte representerte kristendommen dårlig, forteller Bekeng-Flemmen.

Underveis i arbeidet ble han stadig overrasket over rasistiske utspill i debatten.

— Det er utrolig at man kan ha en debatt om svarte mennesker der praktisk talt ingen kan omtale dem som likeverdige, eller omtrent som likeverdige. De snakker om svarte som barn og primitive.

En misforstått trussel

Ifølge Bekeng-Flemmen har han først og fremst forsket på et fortidsfenomen. Men han er ikke fremmed for å trekke noen paralleller til dagens debattklima i Norge.

— Avhandlingen gir oss et innblikk i hvordan noe av vår kultur er blitt formet, og noen av begrepene vi bruker, som for eksempel krenkelse, blasfemi og kulturradikalisme. Den viser at våre debatter om krenkelse ikke er så unike og nye som vi tror.

Bekeng-Flemmen peker på at vi i åtti år hadde en lov som forbød krenkelser av folks religiøse følelser, uten at noen ble dømt. Han mener det viser at det skal mye til for faktisk å innskrenke den juridiske retten til frie ytringer.

— I dag har vi lett for å avvise folks argumenter om at de er krenket, fordi de angivelig truer ytringsfriheten. Men det er lite historisk belegg for at slike følelsesytringer har truet den rettslige ytringsfriheten, påpeker han og legger til:

— Det viser jo at norsk offentlighet og rettssystem står ganske solid i en liberal tradisjon, og at diskusjoner om hva som er krenkende, kanskje ikke egentlig er noen trussel mot ytringsfriheten.

Les også: «Stygge teorier og vakre fenomener»